Motiver

Alle tekster sammenfattet og bearbeidet av Finn Olav Rolijordet, som var prosjektmedarbeider i LO GLTV, høsten 2014

Mustad - et industrieventyr som gikk galt?

Bildet: Finsliping av reklamekrok, Mustad.

Vi ser Per Roger Hansen arbeide med finpussen på en reklamekrok. Mustad er fiskekrok – det var i «alle år» en vedtatt sannhet om Mustad-fabrikken. I Asia brukes også ordet mustad synonymt med fiskekrok. Til tross for den sterke posisjonen i markedet, må allikevel fiskekrok fortsatt markedsføres og hva er vel bedre enn ulike versjoner og størrelser av en fiskekrok? 

I dag produseres fiskekrok i Kina og ved en mindre fabrikk i Portugal. Krokfabrikken ble nedlagt i april 2014 etter mange års nedtrapping. De 15 siste ansatte fikk oppsigelsene sine rett før høstferien i 2013. Med det var 136 års sammenhengende produksjon over.

Fabrikken

I generasjon etter generasjon preget Mustad-fabrikken Gjøvik. Fikk du jobb der var du sikret, het det i mange år. I de gylne årene etter 2.verdenskrig hentet mange familier lønn til mat på bordet, og etter hvert bil, tv og andre såkalte luksusartikler, fra arbeidet sitt ved fabrikken.

Det var svermer av syklister til fabrikken om morgen og hjem i igjen om ettermiddagen kort tid etter at fabrikkpipa tutet.

Det var fulle busser med folk som bodde i bygdene rundt Gjøvik. Etter hvert dominerte privatbilismen, store parkeringsplasser måtte anlegges.

Så kom årene med tilbakegang. Stadig færre ansatte fordi produksjonen ble oppgitt eller flyttet utenlands. I dag er det lite igjen av vareproduksjon. Lokalene er omgjort og tjenesteproduksjonen dominerer i de store mursteinsbygningene. Eierne har omformet selskapet «i takt med tiden» som det heter. Fagbevegelsen, som tidvis stod sterkt på bedriften, har i bunn og grunn vært med på reisen som en tilskuer til tross for at kampviljen til slutt våknet. Her omtales bedriftens fødsel og en gjennomgang av en av de mange kampene rundt nedbemanning og utflagging.

Bedriftens første år

Da de første spede tiltakene ble satt i gang i 1832, visste man lite om at Mustad & Sønn skulle bli Norges første multinasjonale industribedrift. Det ble faktisk skapt et verdensomspennende konsern i hesteskosøm, fiskekroker, spiker, skruer osv og fikk etter hvert produksjonsanlegg i Tyskland, Østerrike, Storbritannia, Frankrike, Sverige, Italia, USA og fra 1972 Singapore. Dette slås fast i Tidens Leksikon i 1975. Det ble mer, helt til Kina og Filipinene nådde bedriften ut.

Bakgrunnen for å kunne etablere industri var gode håndverkstradisjoner i Vardal-bygda (Gjøvik var ennå ikke etablert). Håndverkstradisjonene fra gårdene og husmannsplassene ble tatt med inn i industrien. Det var jo sånn at husmennene både ble satt til, og spedde på sin magre innkomst, med å lage det utstyret som trengtes på en gård på 1800-tallet.

Det ble lange arbeidsdager i varme og trange lokaler med dårlig arbeidslys. Arbeidstida fra jordbruket fulgte med inn i fabrikken, fra soloppgang til solnedgang – dvs 12 timers arbeidsdager 6 dager i uka, altså ei 72 timers arbeidsuke. Det ble med andre ord ikke tid til mye mer og kanskje var det derfor at de fikk bedre betalt enn gårdsarbeidere og andre yrker.

Det hendte at produksjonen ble flyttet, til Lysaker. Det skyldtes at man måtte være nærmere markedet, lettere å levere ferdig produkt. Mjøsa frøys og isolerte Gjøvik vinterstid i årene før jernbanen var bygd, det var lettere å få inn råvarer til produksjon i Lysaker. Både spikerproduksjon og hesteskosøm ble flyttet til Lysaker, arbeiderne og deres familie fulgte med – alternativet var sannsynligvis å gå uten arbeid og på forsorgen. Allikevel ble det holdt i gang produksjon på Brusveen og etter hvert ble det en betydelig virksomhet her.

Betalingsevnen overfor ansatte var avhengig av at produktene ble solgt. Det var ikke alltid så lett, spesielt i kriseårene rundt 1870. Da innførte Mustad i realiteten en egen pengeseddel, mustad-lappen. For denne kunne arbeiderne gjøre sine innkjøp av nødvendigheter. Da kriseårene var over gjorde Hans Mustad opp med renter overfor kreditorene, men man kan ikke se at de ansatte fikk renter, de hadde jo brukt lappene til innkjøp.

Omsorg for de ansatte?

Mustadfamilien stod for en egen filantropisk variant der de tok vare på de ansatte og familiene. De var selvsagt klar over at de var fullstendig avhengig av dyktige arbeidere og at de søkte arbeid andre steder var uheldig for utviklingen av bedriften. En kombinasjon av egennytte og omsorg lå nok til grunn for det velferdsnettet (etter datidens målestokk) bedriftens eier etablerte. Det medførte en viss trygghet for arbeiderne at bolig, mat og noe skolegang for barna var sikret. Ulempen var: Bedriftseieren hadde uinnskrenket makt.

På den ene siden var du sikret livsvarig arbeid hvis du skikket deg. På den andre siden bestemte Mustad det meste og bedriftseieren var ikke bare arbeidsgiver, men sosialvesen, kulturnemnd, politi og rettsvesen – han bestemte lønningene, arbeidstid og arbeidssted.

Denne makten ble etter hvert utfordret av fagbevegelsen.

Brusveen Jern og Metall

Brusveen Jern- og Metallarbeiderforening organiserer de ansatte ved O. Mustad & Søns fabrikk på Brusveen i gamle Vardal kommune.

Spørsmålet om fagforeningsmedlemskap for de ansatte på Brusveen ble først aktuelt etter at Gjøvik Jern og Metallarbeiderforening ble stiftet i 1906. Det var enkeltmedlemmer tilsluttet forbundet sentralt før denne tid og ved etableringen av Gjøvik-avdelingen ble det lettere å overbevise arbeiderne oppe på Brusveen om at de måtte stå sammen i en fagforening. Men Mustad sine ordninger for de ansatte gjorde at arbeidsforholdene ved bedriften var bedre enn andre steder så det var vanskelig å nå fram. Det ble opprettet en egen klubb innenfor denne fagforeningen for arbeiderne på Brusveen i 1916 og det ble etter hvert 400 medlemmer i denne klubben. Det var usikkerheten og ustabiliteten som følge av den 1. verdenskrigen som gjorde arbeiderne mer motiverte til å stå sammen i en fagforening. I 1918 ble det søkt forbundet sentralt om å få stifte en egen avdeling, men dette ble ikke en realitet før fra 1.juli 1922 da Brusveen Jern og Metallarbeiderforening avdeling 121 ble stiftet.

Medlemsutviklinga har fulgt kurven for antall ansatte ved Mustads anlegg på Brusveen. Mens det på 1950- og 1960-tallet var nesten 1000 personer som betalte kontingent til foreninga, var medlemstallet i 2010 nede i 75. Brusveen Jern og Metall er i dag tilbake som en klubb under Gjøvik Jern og Metall.

Oversikten over medlemsutviklingen sier kanskje mer enn ord:

• 1916: 400
• 1941: 520
• 1946: 670
• 1956: 960
• 1966: 929
• 1976: 585
• 1986: 474
• 1991: 330
• 1996: 370
• 2001: 301
• 2006: 150
• 2010: 75

Kamp mot utflagging

2002: Ledelsen varsler mer utflytting til Kina. 100 ansatte skal vekk, produksjon av sportskrok overføres til et såkalt lavkostland. Fabrikkeier og styreformann Hans Holth Mustad uttaler at bedriften må tjene mer penger for å satse på merkevarebygging og markedsføring. Uttalelsene fra styre og eier provoserer de ansatte. «Familie»-idyllen ved Mustad er brutt, konsensus om bedriftens strategi er brutt, Mustad-arbeiderne gjennomfører noe så sjeldent som demonstrasjoner og aksjoner.

Villy Syversen (79) med 46 år i bedriften er glødende engasjert. «Nå håper jeg bedriften tar til vettet og samarbeider med de ansatte for å kunne beholde fabrikken.» Dette sier Syversen til Oppland Arbeiderblad den 26.oktober 2002. Han møtte sine to sønner og barnebarnet utenfor vakta, tre generasjoner kjempet nå for arbeidsplassene ved Mustad. Det var en massemønstring mot planene om nedtrapping og den samlet de ansatte, andre fagforeninger stilte opp i solidaritet. LO Gjøvik deltok og leder Størk Hansen holdt appell der han kritiserte de sentrale myndighetene for ikke å gjøre nok med rammevilkårene slik at norsk industri kunne opprettholdes.

En av de ansatte, Svein Johnsen, holdt i følge avisa et innlegg med en bitter tone. «Mustad-entusiasmen, æren av å arbeide her, og ikke minst stoltheten, er ikke der lenger. Nå er vi frustrerte og deprimerte. Ledelsen må gå i tenkeboksen og la oss få beholde arbeidsplassene.»

I et leserinnlegg krever en anonym ansatt at ledelsen går av at eier tar til fornuft. Skribenten uttrykker nok en alminnelig oppfatning blant arbeiderne.

Profitten hentes altså ut også på Gjøvik, men den er ikke stor nok. Hva er det som må gjøres? Fagforeningen med leder Arild Vie i spissen gjør tapre forsøk på å redde arbeidsplassene ved å kjempe for bedre rammevilkår. Lokalsamfunnet og lokalpolitikere stiller opp, ordfører Tore Hagebakken stiller opp, stortingsrepresentant Kjetil Bjørklund (SV) og stortingsrepresentant Thore Nistad (Frp) møter dem på Stortinget der kampen for norske industriarbeidsplasser alltid ender i disse årene. Fagforeningen velger å jobbe sammen med bedriften, kampen for arbeidsplassene retter seg ikke mot ledelsens urimelige krav til profitt, men mot statens rammevilkår for norske industriarbeidsplasser.

Sammen reiser fagforening og bedrift til Stortinget og møter Næringskomiteen i november 2002. Følgende viktige og avgjørende saker tok Hans Holth Mustad og Arild Vie opp med Næringskomiteen:

• Lavere kronekurs, lavere rente.
• Lavere arbeidsgiveravgift.
• Bedre avskrivningsregler for maskiner.
• Bedre støtteordninger for forskning, utvikling og omstilling.

I samme periode blir det sendt en henvendelse til Finanskomiteen fra samtlige politiske partier i Gjøvik, etter initiativ fra Rød Valgallianse, der det kreves endringer i avskrivningsreglene. Så vidt vi har registrert er det imidlertid bare Frp og AP sentralt som støtter at det blir gjennomført endringer.

Arbeiderne ved Mustad er forbannet og frustrerte både på rammevilkår og eier. Det er en viss forståelse for at en bedrift som opererer på verdensmarkedet blir berørt av det relativt høye lønnsnivået i Norge, men de ser det slik at derfor må de sentral myndighetene kompensere for det med bedre rammevilkår. Høy rente tynger på lånene, en sterk krone gjør norske varer dyre i utlandet, men det er dessverre ikke slik at det borgerlige Stortingsflertallet ser det på samme måte.

Brusveen Jern og Metall takker for støtten i et leserinnlegg. Takken går til Størk Hansen, leder i LO Gjøvik, RVs kommunestyrerepresentant og ikke minst ordfører Hagebakken. De andre politiske partiene får stryk for passivitet. Det viser at det trykket et lokalsamfunn kan utøve, ikke ble mobilisert og tatt ut i fullt monn i kampen for arbeidsplassene på Mustad.

2003: Kampen mot oppsigelser og for fortsatt produksjon og arbeidsplassene på Gjøvik – konkret kampen om bedriftens strategiplan for krokproduksjon – pågår hele vinteren. Uenigheten har bare bygget seg opp over tid og spesielt på forsommeren 2003 blir det helt klart at ledelsen har en strategi for utvikling av Mustad som fagforeningen ikke kan akseptere – de går offentlig ut med kritikk av utenlandssatsing og nedlegging av krokproduksjonen på Gjøvik. Samtidig, i løpet av denne perioden tar også alle fagforeningene på Mustad (Jern og Metall, FLT, NITO, Handel og Kontor) initiativ til å få utarbeidet en rapport. Det er Samarbeidende Revisorer som står for rapporten. Den viser at en rekke forhold kan rettes opp på Gjøvik, for eksempel færre funksjonærer og sterkere ledelse av krokproduksjonen, men i følge ledelsen viser den også at Kinasatsing er riktig. Sett utenfra er det vanskelig å si om rapporten ble et godt verktøy for fagforeningene, uansett gode analyser i rapporten. Allikevel – den ligger trolig til grunn for at det oppnås enighet mellom de ansatte og eier. Det blir presentert en strategiplan som tar hensyn til fortsatt krokproduksjon på Gjøvik, men også mer utenlandssatsing. Hovedtillitsvalgt Arild Vie mener at den nye strategiplanen er det eneste fornuftige alternativet. Tillitsvalgt i Handel og Kontor, Ulf Kolbergsrud sier til OA den 13. juni 2003: «Den forrige planen for utflagging av krokproduksjonen hadde ingen tillit blant verken ansatte eller tillitsvalgte. Resultatet av planen ville vært at lokalene i Gjøvik til slutt ville stått tomme.»

Strategiplanen legger altså opp til fortsatt krokproduksjon på Gjøvik. 70 personer vil bli oppsagt (av 200). Målet er imidlertid at Mustad ved utgangen av år 2005 skal stå tilbake med en moderne krokproduksjon på Gjøvik i tillegg til produksjon i Asia. Gjøvik skal betjene markeder i både Europa, Amerika, Midt-Østen og Afrika.

Alle tror på denne planen som får formell tilslutning fra Brusveen Jern og Metall, NITO, FLT, NOFU og Handel og Kontor.

I dag vet vi imidlertid at planen kollapset. Valgte fagforeningen en riktig linje eller var kamp mot utflagging dømt til å mislykkes? 

Kilder

Terje Paulsberg: Mustad – fiskekrok for hele verden. Alfa Forlag 2007.

https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Brusveen_Jern-_og_Metallarbeiderforening

http://www.oa.no/nyheter/article6905378.ece OA om nedleggelsen av fiskekrokproduksjonen, 08.10.2013.

Artikler i Oppland Arbeiderblad den 26.10.02, 30.10.02, 06.11.02, 05.06.03, 13.06.03.

Brev fra de politiske partiene i Gjøvik til Stortingspartiene og Stortingets Finanskomite pr 13.11.2002.

Kampen for industriarbeidsplasser i Gjøvik – Hunton 1991.

Bilde 2 viser Erik Sell i arbeid ved produksjonslinja for fiberplater inne i fabrikken.

Bilde 3 viser den aktive tillitsvalgte Styørk Hansen ta en seiersskål etter at det blir klart at fabrikken overlever alle truslene om nedleggelse.

Bildet er et utsnitt fra en sammenstimling feirende arbeidere inne i fabrikken, Hansen sitter på en av maskinene. Begge bildene er fra 1991.

Hjørnesteinsbedriften

Hunton-fabrikken i Gjøvik ble etablert allerede i 1889 under navnet Hunton Brug. Produksjonen var trepapp basert på egenprodusert tremasse. Dette produktet dalte etterspørselen etter utover i 20-årene og bedriften gikk konkurs. Hunton slik vi kjenner fabrikken i dag, ble etablert som Hunton Bruk AS i 1932 med produksjon av trefiberplater. Etableringen var et viktig ledd i å skape arbeidsplasser i de tøffe 30-årene med stor arbeidsløshet over hele den vestlige verden i kjølvannet av børskrakket i 1929. Det var altså en bedrift som ble reist i krise og har ridd av seg mange kriser.

Hunton er en såkalt hjørnesteinsbedrift. Det betyr at arbeidsplassene var viktige – ikke bare som arbeidsplasser, men som verdiskapende bedrift med ringvirkninger i lokalsamfunnet. I tillegg kommer den rollen de ansatte har enten det er i organisasjonslivet, det sosiale liv og i politikken. De ansatte har alltid kjent sitt samfunnsansvar. Gjennom etableringen av en fagforening samme høst som bedriften ble reorganisert, tok Hunton-arbeiderne ansvar for både bedrift og egne lønns- og arbeidsvilkår. Hunton Arbeiderforening er en forening som har vært i hardt vær mange ganger og som har tålt det. Uten fagforeningen hadde neppe Hunton overlevd de mange kriser bedriften har gjennomgått. Les mer om arbeiderforeningen her: http://www.huntonarbeiderforening.no/

Hunton-fabrikken har vært igjennom mye, både gode og onde dager, branner, oppkjøp og trusler om nedleggelser, underskudd og overskudd. I dag er Hunton en vinner. Og har vært det i mange år. Fabrikken ligger sentralt i Gjøvik og mange har nok ment at denne tomta burde vært utnyttet til andre formål – kanskje et kjøpesenter med enda flere klesbutikker. Noen mener fabrikkpipa er skjemmende. En moderne «skyline» skal visstnok være fri for slike elementer. Men for de fleste gjøvikensere så representerer pipa noe positivt, når det ryker fra pipa så vet vi at produksjonen går. Og i mange år nå har denne produksjonen gitt et godt levebrød til vel 100 ansatte og pene overskudd til eierne. Hunton leverer i dag moderne produkter til bygningsindustrien, helhetlige systemer for både vegg og tak. Du kan lese mer om Hunton her: www.hunton.no

En av de viktigste kampene for bedriftens eksistens ble ført i årene 1991 og 1992. De to bildene på Arbeidermonumentet om Hunton er fra denne perioden. Det ene viser en kjent situasjon fra produksjonen (Erik Sell), det andre viser en sentral tillitsmann (Størk Hansen) som endelig kan ta seg en seiersskål etter lang tids kamp for arbeidsplassen.

Vi går til en viktig kilde for å belyse denne kampen, nemlig fagforeningens årsberetning. Der heter det innledningsvis:

«Fagforeningskamerater, året som har gått er et av de mest turbulente og begivenhetsrike i hele Hunton Arbeiderforenings historie. Dette året har vært preget av de mest deprimerende hendelser til de helt store og gledelige seirene. Dette året har også på en meget klar måte demonstrert betydningen av å ha en fagforening som ikke lar seg knekke av motgangen. Dette året har på en tydelig måte demonstrert det gamle slagordet ” sammen er vi sterke”. Som fagorganiserte har vi vist at det nytter å kjempe for våre rettigheter og vårt menneskeverd. Kampen for å ha et arbeid er nettopp en kamp for menneskeverdet.»

Denne kampen er en kamp om ikke bare lønnet arbeid for å få mat på bordet, men også en kamp for menneskeverdet der det å ha et arbeid å gå til er grunnleggende. Et arbeiderkollektiv som kjemper har disse perspektivene – de har en kombinasjon av å måtte løse et aktuelt og truende problem sett i en historisk og samfunnsmessig sammenheng. Det er ikke bare å legge ned en fabrikk der kanskje 3 generasjoner har hatt sitt utkomme. Vi skal følge kampen for arbeidsplassene slik den er beskrevet i fagforeningens årsberetning. Beretningens avsnittsoverskrifter er noe redigert, teks i [] er lagt til.

Hunton Arbeiderforenings betydning i kampen for videre drift i de turbulente årene 1991 og 1992.

Fra foreningens årsberetning.

Oppkjøp - forhandlinger med Treschow Fritzø 

Det ble over noe tid ført forhandlinger rundt årsskiftet 1990/91 mellom Hunton og Treschow om samarbeid og overtakelse av Hunton fra Treschow sin side. Den langvarige nedgangen i bolig og anleggsvirksomheten hadde ført til store tap i hele trefiberbransjen. Pga Huntons store produksjonskapasitet og effektivitet var Treschow innstilt på ta over Hunton og legge ned sin egen produksjon av trefiberplater i Larvik.

Denne prosessen tok mye lengre tid enn vi overhodet drømte om. Mye av forsinkelsene skyldtes Statens Forurensningstilsyns (SFT) seindrektige behandling av miljøkonsesjonene for bedriften. Det ble etter hvert arbeidet intensivt mot SFT for å få disse utlevert. På flere styremøter i Hunton AS ble det antydet og diskutert muligheten av at Norske Skog med Sverre Larsen i spissen gjorde sitt for å påvirke SFT til å holde igjen på konsesjonskravene slik at forhandlingene mellom Hunton og Treschow skulle gå i vranglås eller utsettes på ubestemt tid. Eter mye press kom konsesjonskravene i slutten av mars 1991. Da disse var på plass ble det arbeidet intensivt med fusjonen.

Konkursen i Hunton AS den 18.6.91. 

De fleste brikkene var på plass i begynnelsen av juni. Det ble innkalt til ekstraordinært styremøte i Hunton AS den 13.06.91. Utfallet på dette møtet ble noe annet enn det representantene fra Hunton Arbeiderforening (HAF) hadde regnet med. På formiddagen hadde advokat Bjørhalt for Hunton og Alex Steru som representerte Treschow Fritzøe, vært i Sparebanken Nor for å gå igjennom den likvide situasjonen for Hunton. Budskapet fra advokat Bjørhalt til styret i Hunton var meget negativt. Hunton måtte slå seg konkurs med en gang. Etter advokat Bjørhalts vurderinger var dette den eneste måten å gjøre dette på. Gjeldsforhandlinger med kreditorene var alt for tidkrevende og egentlig nytteløse.

På bakgrunn av disse betraktningene lot styret seg overtale om å sende Hunton til skifteretten med begjæring om konkurs. Et annet viktig poeng som åvirket styret i sin beslutning var at Sparebanken Nor trakk tilbake kassakreditten med virkning fra 14.06.91.

Representantene fra HAF (Størk Hansen og John W Knapp) ansenHhstemte mot denne beslutningen som ville ta fra oss arbeidet. Vi påpekte at det måtte være bryet verdt å ta opp forhandlinger med kreditorene om en halvering av gjeldsmassen. Men vi nådde ikke fram med dette kravet.

Det ble vedtatt at styrerepresentantene hadde taushetsplikt fram til 17.06.91 på bakgrunn av forhandlingene med Treschow. Disse forhandlingene førte ikke fram til noen endelig løsning på fusjonen mellom Hunton og Treschow. Det var derfor ingen vei tilbake, begjæringen om konkurs ble sendt skifteretten. Allmannamøte ble fastsatt til 18.06.91.

Lokalsamfunnet i sjokk 

Konkursen kom som et sjokk på de ansatte og på lokalsamfunnet. Etter mange år med motgang og slit, trodde vi på en løsning med Treschow. Det var som å sammenligne med et dobbelt maratonløp. Vi hadde kjempet oss igjennom løpet. Vi så målsnora, men fem meter før mål kollapser vi, ingen er villige til å gi oss den nødvendige og livgivende væsketilførslen som trengs for å reise seg og komme i mål.

Hjørnesteinsbedriften i Gjøvik gjennom mange år ser ut til å være borte fra kartet over verdiskapende bedrifter i Gjøvik. En bedrift som hadde betydd så mye for Gjøvik som by og hvis historie er tett sammenvevd. De hører til hverandre på en særskilt måte.

De aller fleste trodde at nå var det slutt på denne epoken. De fleste trodde ikke på muligheten for en ny oppstart og dermed nytt liv i maskinene. De ni livene var brukt opp, tapt for alltid. Det skal ikke underslås at også styret og medlemmene i Hunton Arbeiderforening følte seg ganske hjelpeløse og motløse i de første dagene etter konkursen. Men styret la seg ikke på ryggen i denne situasjonen. Det ble raskt laget planer for hvordan vi skulle komme på offensiven i kampen for arbeidsplassene våre.

De måtte kombineres med hundrevis av praktiske oppgaver i forbindelse med konkursen.

Kampen for å få ut innestående lønn og feriepenger 

De første og mest presserende sakene vi måtte løse var å få ut alle pengene vi hadde til gode i bedriften. Feriepengene og lønn for 16 dager utgjorde 2,3 millioner kroner. Situasjonen for mange var prekær, vi måtte få ut pengene. Vi måtte dessuten få til en rask behandling av søknaden om dagpenger, slik at den enkelte ikke måtte gå i ukevis for å få dagpengene sine. Det siste ble løst på en tilfredsstillende måte. Etter diskusjoner med arbeidskontoret ble det bestemt at vi tok en samordning av alle søknadene på Hunton.

Datoen for samordning ble satt til 26.06.91. Da hadde vi alle papirer og lønnsoversikter i orden. Arbeidskontoret møtte opp med 5 stk som tok seg av registreringen. Denne raske og ubyråkratiske måten som arbeidskontoret her utviste var etter vår mening meget eksemplarisk og fin. De fortjener ros og heder for dette. En annen som gjorde at denne prosessen gikk knirkefritt og greit var Gerd Kristenstuen på lønningskontoret, stor takk også til henne. Det vi hadde til gode i feriepenger og lønn ble en langt hardere nøtt å knekke. Den 19.06.91 forespurte vi banken om forskuttering av vårt tilgodehavende, svaret vi fikk var etter vårt syn helt uakseptabelt. 14 % rente kan ikke kalles et tilbud. Vi avslo umiddelbart.

Medlemmene reagerte svært negativt på bankens ”tilbud”. Dette førte til at styret gjorde mange henvendelser til forskjellige instanser for å få bedre løsninger for de ansatte. Vårt utgangspunkt var at vi ikke skulle betale renter for våre egne penger. Vi visste at det kunne bli meget vanskelig. Derfor ble det diskutert forskjellige løsninger hvor HAF kunne bidra med penger for å komme til en løsning.

Skisse til en slik løsning ble framlagt for Sparebanken Nor. Hvis vi fikk 5 % rente på lånet av våre egne penger, kunne Hunton Arbeiderforening bidra med kr 40 tusen kroner som mellomlag. På denne måten delte HAF og banken tapene på forskjellen på 5 % rente og 14 % rente. Sparebanken Nor godtok ikke dette forslaget.

Tilgang til egne midler eller mulig bedriftsokkupasjon 

Dette avslaget satte sinnene i kok på Hunton. Styret foreslo derfor for et allmannamøte at hvis vi ikke kom til enighet på dette punktet, så gikk vi til bedriftsokkupasjon. Dette ble enstemmig vedtatt på møtet den 21.06.91. Etter dette møtet ble det tatt kontakt med Sparebanken for et nytt møte. Her skulle lederen av foreninga (Størk Hansen) og Distriktssekretæren i Fellesforbundet i Oppland (Tom Rognstad) være med. Møtet ble avtalt til den 24.06.91.

På dette møtet fremmet T. Rognstad og S. Hansen sine synspunkter ovenfor Sparebanken, ved Roger Jensen. T. Rognstad fremhevet det urimelige i å ta markedsrenter for de ansattes egne penger og påpekte at Fellesforbundet – region Oppland og Folkets Hus måtte vurdere å trekke pengene sine ut av banken. Det ble videre fremhevet fra T. Rognstad og S. Hansen at DNB hadde gitt de ansatte på Seam Power et rentefritt lån og at Sparebanken og Fellesforbundet ved tidligere konkurser hadde oppnådd enighet om rentefrie lån.

Det ble fra HAF sin side kraftig poengtert at hvis det ikke ble oppnådd enighet om en løsning som HAF kunne godta, så ville fagforeningen sende ut en oppfordring til byens fagbevegelse og resten av byens befolkning om å boikotte Sparebanken. Lederen av HAF gjorde også Roger Jensen oppmerksom på at det var foreningens medlemmer som laster opp plater. R. Jensen kom med et tilbud på 7 1/2 % rente.

Dette ble forkastet umiddelbart. R. Jensen lovte å kontakte sine overordnede for å drøfte andre tilbud. Dette kom raskt. På medlemsmøte samme dagen (24.06.91) ringte lederen av HAF til Sparebanken Nor og fikk en gledelig melding til alle ansatte. Vi hadde oppnådd det maksimale – full seier. Tilbudet lød på 0 % på lånet av våre ”egne” penger. Dette var meget viktig. Fra denne dagen kunne vi konsentrere kreftene og tankene om ny drift – nye eiere.

Ny vurdering av Treschow Fritzøe 

Et sentralt punkt i denne nedleggingssituasjonen var informasjon og diskusjon om forskjellige problemstillinger som det enkelte medlem hadde og som kollektivet hadde i fellesskap. Det ble derfor vedtatt på det første styremøtet at vi skulle ha åpent fagforeningskontor hver dag og at vi måtte ha hyppige allmannamøter og medlemsmøter. Pga mange uavklarte spørsmål og nye situasjoner som oppsto hele tiden ble det avholdt medlemsmøte eller allmannamøter annen hver dag i en lang periode. Etter vårt syn var dette en meget bra løsning, her ble alt tatt opp. Ifra alkoholforbruk under arbeidsledighet – til nye eiere.

Det ble tidlig klart for styret i HAF at Treschow Fritzø ikke var noen sikker ny eier. Vi analyserte oss fram til at grunnene for at Treschow ville ta over Hunton, nå i realiteten var borte. I og med at Hunton var borte fra markedet, lå alt til rette for at Treschow ville tjene penger på sin egen produksjon. De ville dermed slippe problemene med sitt eget lokalsamfunn hvis de fortsatte med egen produksjon i Larvik.

Andre mulige eiere? 

Styret i HAF tok derfor initiativet for å arbeide fram nye eiere. Dette førte til at mange nye mulige eierinteresser ble kontaktet. Arvid Hestvik gjorde en god jobb her. Smidesang fra Otta sag – Frode Alhaug i Moelven Industrier. Kistefoss. Viul. Erling Teigen [direktør Gjøvik Bruk AS] osv ble tidlig forspurt. På initiativ fra HAF ble det innkalt til et møte på Hunton den 05.07.91 kl 17.30. Bakgrunnen for møtet som er nevnt over, hva gjør vi hvis Treschow Fritzøe sier nei? Tilstede på dette møtet var:

Arne Mellerud, styreleder.

Ola Dahl, fylkesordfører og styrerepresentant i Hunton.

Kari Blegen, rådmann i Gjøvik.

Arnfinn Stensrud, styrerepresentant i Hunton.

Arvid Hestvik, administrerende direktør ved konkursen.

John Wiggo Knapp og Størk Hansen - de ansattes representanter i styret i Hunton.

Det ble diskutert og lagt en taktikk for å møte et eventuelt nei fra Treschow. På dette møtet forelå det et ønske fra Smidesang om å ta over hele bedriften – alene.

Treschow Fritzøe sier nei 

Den 08.07.91 kom bekreftelsen på våre verste antagelser. Treschow sa nei til å overta Hunton. Begrunnelsen for avslaget var etter vårt syn meget tynn. Miljøkrav i framtida, som ingen andre enn Treschow Fritzø visste om. Nedslitte maskiner. For store tap i 1991. Og at de ikke kunne stoppe fabrikken i Larvik med en gang.

I denne forbindelsen deltok lederen av HAF i et diskusjonsprogram i Opplandsradioen med direktør i Treschow Fritzø, Stein Grimsrud. I dette programmet måtte Grimsrud innrømme at begrunnelsen var tynn og at situasjonen etter konkursen hadde forandret hele strategien til Treschow Fritzø. Nå som Hunton var borte fra markedet var det ikke nødvendig for Treschow Fritzø å legge ned sin fabrikk i Larvik. De ville nå tjene penger ettersom Hunton var borte.

I og med at Treschow Fritzø sa nei til å overta, skulle en trodd at entusiasmen for Hunton ville falle sammen, men det motsatte skjedde. Vi var forberedt. Situasjonen var ikke håpløs, vi var godt i gang med nye eierinteresser. Dette kombinert med at vi lykkes med å få i gang bedriften midlertidig, bare for noen uker, men dog et viktig framskritt. Dette gjorde at vi så lysere på muligheten for varig drift av Hunton.

Beslutningen om midlertidig drift – et avgjørende vendepunkt i Hunton saken 

En av de viktigste beslutningene og initiativ for at Hunton fremdeles går, skjedde i dagene 25. – 27. juni 1991. Hunton hadde en del plater beregnet for det tyske markedet liggende på lager. Disse var ikke ferdig videreforedlet og derfor verdiløse for Sparebanken Nor [banken har krav i boet]. Dette kombinert med et betydelig lager av virke og diverse hjelpestoffer, som asfalt og lim, gjorde situasjonen for oss mer gunstig. Den 25.06.91 fikk vi i gang videreforedlingen med fresing av plater for Tyskland. 10 mann i arbeid. Dette skjedde på en svært ubyråkratisk måte. Det ble tatt noen telefoner til Ola Dahl [fylkesordfører]. Leder i HAF forklarte hvor viktig dette var for den videre strategien for å få startet opp Hunton igjen. Ola Dahl tok poenget, ringte banken. Banken ringte Treschow Fritzø. Dermed var saken i boks.

Det samme skjedde når vi fikk i gang igjen produksjonen av 22 mm plater til Tyskland. Det forelå en faks fra våre kunder i Tyskland. Kan dere produsere flere plater? Hva med framtiden? Dette måtte de ha svar på med en gang. Ellers måtte de snu seg om å begynne å bestille plater fra andre produsenter i Europa. HAF grep dette begjærlig. Tysklandsproduksjonen var meget viktig for Hunton. Uten den ville det være meget vanskelig å få startet opp igjen. Vi tok nok en gang noen telefoner og et initiativ ovenfor Ola Dahl. Den samme prosedyren som over ble fulgt. Ola Dahl ringte banken. Banken ringte Anton B Nilsen (salgsselskapet) og Treschow Fritzø.  Disse ringte i tur og orden HAF. Den 27.06.91 var bankgarantien et faktum. Første grunnsteinen var på plass.

Nytt nei, press fra Norske Skog? 

Denne grunnsteinen kunne fort blitt den eneste i byggverket som vi kalte NYE HUNTON. Den 12.07.91 sier Smidesang [Otta Sag] nei til å overta bedriften. Hans offisielle begrunnelse var at han ikke hadde kunnskap om trefiberproduksjon. Hunton var for stor. Dessuten hadde han store problemer med å samarbeide med andre personer. Det er klart at dette var reelle argumenter, men det var også at faktum at Smidesang ble presset meget hardt av Sverre Larsen i Norske Skog.

Dette avslaget førte til et krisemøte på Gjøvik Hotell. Tilstede på dette møtet var Arne Mellerud, Ola Dahl, Lars Skjølås [fylkesvaraordfører], Kari Blegen, Tore Hagebakken [ordfører i Gjøvik]. Bjørn Mælum [Hunton], Erling Ween [Hunton], Arvid Hestvik [næringsdirektør i Oppland Fylkeskommune]. Arnfinn Stensrud [HAF]. Johan Nordbø [ABN] og John Wiggo Knapp [HAF]. Dette møtet holdt på å ende i forferdelse.

Kari Blegen uttalte flere ganger at Arne Mellerud ikke kunne lede arbeidet for fortsatt drift på Hunton. Begrunnelsen var at han ble oppfattet som inhabil pga sitt verv som styreleder i Hunton AS. Arne Mellerud tok disse utsagnene meget ille opp. Han truet med å trekke seg fra alt arbeid med å få Hunton på beina igjen. Dette ville ha vært et meget hardt slag mot gjenreisningsarbeidet. Det hele endte med enighet om Arne Melleruds fortsatte ledelse av dette arbeidet – og hans betingelser for å fortsette, bla forlangte han at de ansatte måtte være med som bidragsytere til et nytt Hunton.

Bankgarantier for drift i august 

I midten av juli ble det bestemt at noe vedlikehold av maskiner og utstyr måtte til for å starte opp på nytt. På denne tiden nedsatte HAF et utvalg for å kartlegge produksjonsutstyrets tilstand. De skulle også se på tiltak som kunne effektivisere produksjonen. Et annet utvalg skulle arbeide med å kartlegge ringvirkningene for Gjøvik og fylket, hvis Hunton ble borte. [Disse ringvirkningene ville bli omfattende og store deler av lokalsamfunnet engasjerte seg til støtte for Hunton.]

En annen sak for oss var hvilken holdning Industribanken ville ta til fortsatt drift ved Hunton. Vi visste at det var sterke krefter blant våre konkurrenter og innen Industribanken, som ikke ville at Hunton skulle starte opp igjen. HAF mente at det ville være en tragedie for hele det teknologiske nivået innen trefiberproduksjonen hvis Hunton ble borte. De andre fabrikkene hadde en produktivitet som tilsvarte omtrent halvparten av Huntons kapasitet. Vi poengterte at Hunton var den eneste bedriften innen bransjen, som var i stand til å stå i mot konkurransen fra utlandet. Dette argumentet begynte etter hvert å slå igjennom hos flere sentrale personer. Det gjaldt derfor å holde Industribanken i ro, slik at Hunton ikke ble slaktet. Et møte med industriminister Ole Knapp (HAF-medlem) gjorde sitt til at banken fikk beskjed om å holde seg i ro og om å legge slakteplanene på is, til stor ergrelse for våre bitreste konkurrenter.

[Ole Knapp er også avbildet på Arbeidermonumentet. Han ble ansatt på Hunton i ung alder og opprettholdt alltid sitt fagforeningsmedlemskap. Se egen artikkel.]

Midlertidig drift i august gir muligheter 

På et møte den 27.07.91 ble det klart at vi vant første runde mot våre argeste konkurrenter. Da ble det klart for midlertidig drift av Hunton for august måned. På denne måneden skulle alle ting være på plass når det gjaldt nye eiere, finansiering osv. Vi i HAF visste at dette var altfor kort tid, men vi la ikke opp til noe bråk pga denne korte fristen. Vår taktikk var å bryte ned mur for mur, etter hvert som de dukket opp.

En av Arne Melleruds betingelser for å fortsette som leder av koordineringsgruppa, var at bemanningen måtte drastisk ned. På et møte den 23.07.91, hjemme hos Arne Mellerud ble det satt opp et nytt mannskapsbudsjett. HAF visste at det måtte skarp lut til for å få fabrikken på beina igjen. Vi var villige til å ta en støyt når det gjaldt dette, men vi syntes at kravene som ble stilt som betingelser for å starte opp igjen, var for sterk kost. På forhandlingsmøtet den 25.07.91 ble dette diskutert. Vi må konstantere at vi ikke nådde fram med alle våre synspunkter på dette området. Det eneste vi oppnådde var at vi kunne benytte oss av folk fra den totale arbeidsstyrken akkurat som vi ville. I utgangspunktet var dette ikke en selvsagt ting.

Dette resulterte i at 11 personer ikke ble tilbudt arbeid i august. Vi kan i ettertid slå fast at 7 personer ikke fikk tilbud om arbeid i Nye Hunton. Flere av disse gjorde det lett for HAF. De ville rett og slett ikke tilbake på jobb pga av sykdom og arbeidsslitasje. De overlot arbeidet som var ledig til yngre krefter.

Dolket i ryggen 

Produksjonen i august gikk usedvanlig bra, salget likedan. Situasjonen ser bra ut. Plutselig, som lyn fra klar himmel kom beskjeden fra Anton B. Nilsen (ABN - salgsapparatet). De trekker seg som samarbeidspartner med Hunton. De har innledet et samarbeid med våre konkurrenter i Norsk Wallboard og Treschow Fritzø og har dannet salgsselskapet Byggma. Måten ABN dolket oss ryggen var meget ufin og tjener ABN til liten ære.

Under et møte mellom Arne Mellerud og administrerende direktør i ABN, Jon. J Buunkholt hvor sistnevnte orienterer om beslutningen de har tatt om å slå seg sammen med våre konkurrenter, går en representant for ABN – Truls Leegård til en av våre ansatte ved salgskontoret på Hunton og ber om å få utlevert en kopi av kunderegistret for Hunton. Intetanende om hva som skjer på møterommet blir hele registret med etiketter kjørt ut og overlevert ABN representanten.

Forandring av salgsstrategien 

Dette bruddet mellom ABN og Hunton førte til en rask strategiforandring for Hunton. Arne Mellerud innkalte til møte 17.08.91 hvor en ny strategi ble gjennomdrøftet. I ettertid viste denne nye strategien seg å være meget effektiv. Alle våre kunder ble kontaktet umiddelbart av Hunton. De fikk full orientering av Hunton om saken, lenge før ABN og de andre rakk å gjøre noen ting. De største eksportkundene ble kontaktet ved personlig oppmøte. På denne måten mistet vi ingen kunder, tvert imot førte dette til nye ordrer og ikke minst oppdaget vi nye markeder og dermed nye muligheter.

Denne episoden (sviket) fra ABN bekreftet våre tidligere anklager mot at de gjorde en alt for dårlig salgsjobb for Hunton.

I ettertid kan vi lure på hva ABN egentlig har gjort for å øke salget for Hunton. Har de i lengre tid hatt nære forbindelser med våre konkurrenter? I alle fall viser virkeligheten etter bruddet at Hunton har kommet inn på nye markeder som ABN ikke hadde noen anelse om. Vi kan også slå fast at ABN er den store taperen i spillet om Hunton. De ble presset ut av Byggma og har ingen forbindelser til markedet og produksjonen her i landet.

Det skal ikke underslås at bruddet skapte store vanskeligheter for fortsatt drift ved Hunton. Arbeidet med å skaffe fram nye eiere gikk tregt. Det var helt klart for HAF at det måtte kommunale og fylkeskommunale garantier for at driften kunne fortsette. Det var et være eller ikke være at maskinene ikke stoppet. Stoppet de ville Hunton aldri komme i gang igjen. Signalene vi fikk var ikke lovende. Det så ut som at bedriften bare skulle gå ut august- til nød 14 dager ut i september.

Kommunale og fylkeskommunale garantier – trussel om bedriftsokkupasjon

På styremøtet i HAF søndag 18.08.91 ble det tatt drastiske forberedelser for å oppnå en ny seier – en ny mur skulle brytes ned. Kravene som ble stilt var følgende:

1. Banken må gå med på fortsatt drift med vårt eget salgsapparat.
2. Alle forbindelser med ABN må brytes straks.
3. Fylket må gå inn og garantere for fortsatt drift, til vi har dannet nytt selskap.
4. Hvis dette ikke oppnås umiddelbart stanser vi produksjonen og lagrer utlastingen.
5. Vi stenger fabrikkporten og barrikaderer den slik at ingen kommer inn for å fjerne maskiner og utstyr.
6. Vi går ut med en sterk appell til fagbevegelsen og byens befolkning om å støtte oss i kampen for arbeidsplassene på Hunton.

Disse vedtakene ble enstemmig vedtatt på medlemsmøte/allmannamøte den 19.08.91. Det er helt klart at disse vedtakene hadde en avgjørende virkning på at det fremdeles ryker av pipene i Hunton. Dette kan vi med sikkerhet slå fast fordi på de neste møtene som skulle avgjøre om det skulle bli garantier og fortsatt drift, var det en meget negativ stemning for å gi disse garantiene. Det var stor uenighet om ansvarsfordelingen mellom Sparebanken og fylket (på dette tidspunktet var Gjøvik kommune omtrent ikke inne i bildet).

Det ble først fart i forhandlingene da lederen av HAF la fram de overnevnte kravene på møtet. Dette utløste en febrilsk møteaktivitet på gangen. Først mellom Ola Dahl og Sparebanken Nor. Deretter mellom Ola Dahl og lederen i HAF. Dermed var saken løst, driften kunne fortsette mot at HAF ikke iverksatte sine vedtatte aksjoner. VI (HAF) kunne være glade for at det var midt i valgkampen dette skjedde. Ingen ville ha flere hundre arbeidere med familier sittende i porten på Hunton Bruk. Dette ville ha ødelagt enhver valgkamp for de som sa at de tok arbeidsledigheten alvorlig.

Garantiene var på plass – arbeidet kunne fortsette 

Det ble arbeidet med mange forskjellige løsninger.

1. Smidesang kom tilbake nok en gang, denne gangen med Øivind Syversen som utreder.
2. Sagbruksinteresser. Mange små og mellomstore sagbruk var meget bekymret for framtiden, særlig hvis Hunton ble borte. Norske Skog spøkte i kulissene.
3. Arne Mellerud og de ansatte samt noen andre interessenter arbeidet seriøst med et alternativ.
4. Unalitt i Frankrike/Belgia ved Jordanson var en seriøs interessent. Han var villig til å gå inn med 1/3 av den nødvendige aksjekapitalen, mot at de ansatte bidro med like mye.
5. Byggelitt i Sverige var meget positive til Hunton, men var vel aldri helt inne som mulig nye eier.

I denne perioden diskuterte styret i HAF mye hvordan vi skulle stille oss til de forkjellige interessene. Vi var positive til å gå inn med kapital selv. Samtidig visste vi at det måtte komme inn eierinteresser som hadde nok kapital i ryggen slik at vi kunne stå i mot angrepene fra Norske Skog og de andre konkurrentene våre. Dessuten måtte det være nok kapital til å overbevise de forskjellige finansinstitusjonene som hadde pant i Hunton, om at dette ville gå bra og hadde livets rett i framtida.

Det ble fort klart at Smidesang nok en gang sa nei, tiltross for en meget positiv innstilling fra Øivind Syversen. Nok en gang falt brikkene på plass for oss. Øivind Syversen som hadde utredet saken for Smidesang, fylket og kommunen, hadde fått stor tro på Hunton etter hvert som nøkkeltallene kom fram. Med en gang Smidesang sa nei, begynte Øivind Syversen arbeidet med å skaffe andre interessenter [A] til Hunton. Dette arbeidet tok lengre tid enn han hadde forventet og saken dro ut over tid. I løpet av denne perioden hadde Arne Mellerud, Unalitt ved Jordanson, kommune og fylket og de ansatte blitt koblet sammen til en gruppe [B]. Det var disse to eierkonstellasjonene [A og B] som ”kjempet” om Hunton.

Full seier for de ansatte på Hunton – nye eiere tar over fra 01.11.91 

Det var helt klart for HAF at Syversen-gruppen var det beste alternativet. Hvis han lykkes. Allikevel arbeidet vi hardt med det andre alternativet. Vi gjorde dette for vi var klar over at noe kunne gå galt med første valget. Det ble arbeidet meget seriøst med løsninger på hvordan vi skulle finansiere et aksjekjøp for de ansatte og på ordninger for dette. Mange ting ble diskutert før et råutkast til dette forelå. I mellomtiden fikk Øivind Syversen til sin eiergruppe, med nok kapital for videre drift. Forhandlingene med Industribanken, Sparebanken Nor, Distriktenes Utbyggingsfond osv pågikk hele tiden. Tidlig i november var saken nesten avklart, vi kunne puste noe lettere, anstrengelsene hadde gitt resultater.

På torsdag 21.11.91 kunne vi slippe jubelen løs. Da var nye Hunton Bruk et faktum. Alt ble gjort med virkning fra de 01.11.91. Vi som hadde trodd på Hunton hele tiden hadde fått rett. Surpompene og våre motstandere hadde gått i baret.

De nye aksjonærene: Johan Fredrik Mowinckel. Jacob Neumann. Einar Galtung Døsvig. Helge Tronrud og Øivind Syversen.

En lang kamp var slutt. En ny hadde begynt. Vi skal overleve og vi skal bevise at vi har hatt rett. Hunton overgår de andre konkurrentene til de grader når det gjelder effektivitet. Spiller vi kortene riktig kan Hunton bli stående som den store trefiberprodusenten i Norge. Kombinasjonen av eiere med kapital, som ikke lar seg vippe av pinnen og en produktivitet som ingen i hele Norden kan vise til + et mannskap som kan faget sitt og som veit hva som skal til for å overleve, kan vise seg å være uslåelig.

Det nye Hunton får ingen lett oppgave i å bevise dette. Vi kan ikke spasere oss til dette målet. Det viser søknaden til Industrifondet helt klart. Avslaget fra denne statlige finansinstitusjonen kom svært overraskende. Alle fra fylket, kommunen, eierinteressene og de ansatte var helt sikre på at dette skulle gå i orden, men nok en gang har Norske Skog og Treschow Fritzø arbeidet knallhardt i mot oss. En meget intensiv lobbyvirksomhet mot Hunton ga et resultat som ingen ventet. Begrunnelsen for avslaget kunne vært skrevet av Sverre Larsen i Norske Skog og undertegnet av ledelsen i Industrifondet. Vi har tatt dette til etterretning, men stiller oss undrende til at en statlig finansinstitusjon lar seg styre av Norske Skog.

Styret i Hunton Arbeiderforening vil med dette få takke de ansatte for innsatsen og vi ønsker alle lykke til i arbeidet framover. Det har vært en vanskelig tid og dere har vist at dere er en fin gjeng, som tåler en støyt. Dette er en egenskap som er helt avgjørende for at det fremdeles ryker av pipene i Hunton.

Styret i Hunton Arbeiderforening

Størk Hansen, leder

Jan Werner Bjørklund

John Wiggo Knapp

Kåre Rødningsby

Sigbjørn Fjeldstad

Asbjørn Trogstad

Arve Hagen

Typografene og Gjøvik Grafiske Forening

Bilde 4: Vi ser en maskinsetter i arbeid ved Mariendals Boktrykkeri AS. Bildet er formidlet av Gjøvik Byhistoriske Samlinger.

Fagforeningen

Gjøvik Grafiske Forening fylte 100 år i 2002 og i jubileumsboka finner vi historien om hvordan foreningen ble stiftet.

Det er typografene som ønsker å få stiftet en forening, de gjør flere forsøk, det første allerede i 1897, men det er altså i 1902 at det samles nok kolleger til at de kan stifte foreningen. Gjøvik Typografiske Forening ser dagens lys med 9 medlemmer. Flere av disse hadde nylig flyttet til byen, de hadde fått jobb hos boktrykker og bladutgiver Johan Enger i Samhold. Det var to aviser til i Gjøvik og enda flere boktrykkerier så det var et visst grafisk miljø som typografforeningen kunne arbeide i. De 9 opprinnelige medlemmene kom fra Samhold, Gjøviks Blad og Oplændingen.

Senere skulle Martinius Olsen Mariendal betyr mye for foreningen som grunnlegger av Mariendals Boktrykkeri.  

Den nye foreningens første sak gjaldt en henvendelse fra Norsk Bagerforbund som ba om støtte i en pågående arbeidskonflikt. «Bakerne fikk den moralske støtten de ba om. Enstemmig ga den 10 mann, og 2 kvinner, sterke Gjøvik Typografiske Forening sin sympati til bakesvennenes kamp for å bevare de goder og retttigheter de hadde oppnådd ved tidligere forhandlinger, ved at bakerloven ikke skulle endres igjen.» Dette skrives i foreningens 100 års beretning.

Dermed var fagforeningens faglig-politiske linje satt allerede fra start. Solidaritet. Full støtte arbeidsfolk i mellom. En annen prinsipiell linje kom også relativt raskt på plass i og med at foreningen avviste enstemmig en henvendelse fra Gjøvik Socialdemokratiske Forening om tilslutning. Allikevel skulle man etter hvert innta en mer pragmatisk holdning til dette etter at Arbeiderpartiet ble det dominerende partiet, tidvis var foreningen kollektivt tilsluttet partiet. Men i hvert fall de første årene ville typografene ganske enkelt ikke blande seg inn i politikken, men drive faglig og faglig-politisk kamp.

Dette lå til grunn for at foreningen innen få år fikk opp lønningene. I årene 1918 til 1920 fikk de økt lønningene med 300 % - det var virkelig et lønnsløft og det er ikke uten grunn at de som jobbet innenfor den grafiske bransjen ble en slags lønnsadel. De gode lønningene varte i mange år, med unntak av noen lønnsnedslagsperioder som følge av de generelle rammevilkårene i krisetider. Men gode lønninger varte lenge helt til også denne bransjen ble truet av rasjonalisering, digitalisering og utflagging.

Arbeidsdagene var lange, arbeidsuka var tung de første 10-årene på 1900-tallet. Det kunne være arbeidsuker opp mot 63 timer. Kampen for 8-timersdagen preget hele fagbevegelsen. Styrken hos typografene kommer godt til uttrykk over det faktum at typografene fikk tariffavtale om 8-timersdagen allerede i 1913. 8 timers arbeidsdag ble først vedtatt i norsk lov i 1919.

Typografene var fagarbeider med mange år i lære før de bel svenner. Dermed er det ikke bare for arbeidsgiver å erstatte de med arbeidsløse som kan jobbe for lavere lønn. Arbeidsgiver er avhengig av sine fagarbeidere for å få produksjonen til å gå.

Teknologisk utvikling

Boktrykkerkunsten tilhører noe av den første industrielle produksjon som finnes, den ble utviklet i Europa allerede på 1400-tallet (jmf Gutenbergs oppfinnelse). Hurtigpressen kom på begynnelsen av 1800-tallet. I 1880-årene kom så settemaskinen som gjorde at bøker kunne trykkes raskere.

I første halvdel av det 1900 århundret førte stadige forbedringer og nye maskinkonstruksjoner til at kvaliteten ble bedre og med mer effektiv utførelse.

Fra 1960-årene har filmsats kombinert med trykking i offset erstattet den tradisjonelle boktrykkerkunsten.

Så kommer data-alderen, ny teknologi innføres over hele linja. Data-teknologien er også inne i en rivende utvikling. Det er stor forskjell på de datamaskinene fra Norsk Data som Oppland Arbeiderblad tok i bruk på 80-tallet til den data-varen, både hardware og software, som redaksjonen benytter i dag. Nå kan avisa settes på journalistens pc, og denne omleggingen medførte skarp arbeidskamp mellom forening og arbeidsgiver. Datateknologiens utvikling førte til at tradisjonelle fagarbeiderområder utfordres og at grenser overskrides, fastsettelse av nye stillinger og kompetanseområder blir gjenstand for langvarige forhandlinger der foreningen er i forsvarsposisjon for sine medlemmer.

Innføring av ny teknologi medfører i seg selv at mye manuelt arbeid blir borte, det er en viss rasjonaliseringsgevinst selv om nye arbeidsoppgaver oppstår.  

Mariendal – Norbok – AIT – Norsk Bokbind

Martinius Olsen Mariendal betyr mye for foreningen som grunnlegger av Mariendals Boktrykkeri i 1912. Han begynner i det små, nærmest på kjøkkenbenken, men ender opp med et stort trykkeri – Norbok AS, en sammenslåing med andre trykkerier – i Thomasdalen. Det Mariendal har bidratt til å bygge opp av arbeidsplasser på Norbok som bedriften alltid het på folkemunne, blir overkjørt av den teknologiske utviklingen, av utflagging av trykkerioppdrag til lavkostland og oppkjøp, fusjoner og nedleggelser i bransjen.

Ved foreningens 100-årsjubileum er det klubben på Norbok som er drivkraften i foreningen. Men bedriften demonteres bit for bit etter oppkjøp og omstrukturering.

I 100-årsberetningen stiller foreningsleder Roger Sollie spørsmålet «Har vi tro på fremtiden?» Det er først og fremst beslutningen om at GGF skal opphøre til fordel for en regionforening han tenker på. Fagbevegelsen omorganiseres, større enheter etableres for å stå sterke også i bransjer som opplever tilbakegang. Sollie er optimist, han tror på den nye regionforeningen, men skriver også: «Som nevnt står fagbevegelsen i dag overfor utfordringer som mange trodde at for evig og alltid tilhørte historien, av den grunn trengs en samling i bånn, og vi må få en sosialisering til aktivitet på grunnplanet.» Sollie tenker nok først og fremst på angrepene på arbeidsmiljøloven, sykepenger og pensjoner som kommer fra borgerlig hold, men det handler også om å forsvare arbeidsplassene.

Han fikk den aktiviteten han ønsket, i hvert fall på Norbok for ei kortere periode. Det som nå heter Norsk Bokbind AS skal slaktes av eierne. De ansatte engasjerer seg, det blir et bredt lokalt engasjement, LO Gjøvik samler troppene, men krigen tapes. Vi leser Oppland Arbeiderblad den 16.05.2006:

– Klubbledelsen ser ikke overrasket ut over beskjeden om full nedleggelse i Gjøvik.

– Nei, helt siden Per Nørhaven og hans bokindustri kjøpte AiT Gjøvik var vi skeptiske til hensikten med oppkjøpet. Vi fikk dessverre rett. Nørhaven via sin administrerende direktør Øyvind Aarrestad i Nordbook AS i Skien har rett og slett slaktet bedriften i Gjøvik, sier Morten Olsen med støtte fra Ove Tørhaug.

På det meste var det 160 ansatte i boktrykkeriet i Thomasdalen. Nå blir det ingen. Den grafiske bransjen i Gjøvik opplever det samme som mange av de andre industriarbeidsplassene i Gjøvik som tekoindustrien, Mustad og møbelindustrien – eierne flytter produksjonen dit profitten er høyere.

Kilder

Store Norske Leksikon på nettet https://snl.no/boktrykkerkunst

Oppland Arbeider 16.05.2006 på nett http://www.oa.no/nyheter/article2101578.ece

Hans Olav Granheim: Gjøvik Grafiske i hundre…. Gjøvik Grafiske Forening gjennom 100 år 1902 – 2002, utgitt av foreningen i 2002. Produksjon og innbinding ved AIT Gjøvik AS.

TEKO-industrien i Gjøvik

BILDE: Vi ser en syerske ved Karson-fabrikken i Tordenskjolds gate. Dessverre foreligger det ikke noen identifisering av kvinnen på bildet. Bildet er et utsnitt bearbeidet av kunstneren fra et større bilde som viser hele produksjonshallen. Bildet er formidlet av Gjøvik Byhistoriske Samlinger.

Manglende synliggjøring

Fortellingen om de mange som hadde sitt arbeid innenfor tekoindustrien i Gjøvik er ikke skrevet. Det finnes noen bruddstykker, men slitet over symaskinene, pressene og knappehullene er ikke skrevet. Noe av forklaringen kan være at teko-industrien som en typisk kvinnearbeidsplass har nærmest blitt usynliggjort etter at alt arbeid ble utflagget til såkalte lavkostland.

Fabrikkene

Konfeksjonsfabrikker dukket opp over hele landet i begynnelsen av 1900-tallet. Det var et resultat av flere faktorer -  industrialisering, utviklingen av handel, generell velstandsutvikling, tilgangen på billige tekstiler og mange andre forhold som medførte at etterspørselen økte.

Krigstid og oppbygging av et forsvar medførte også mye å gjøre med sying av uniformer. Under 2.verdenskrig endret produksjonen seg noe over til rettesøm. Knapphetstiden medførte at man reparerte og sydde om de klesplaggene man hadde.

Tekstil- og konfeksjonsbedriftene i Gjøvik har trolig sysselsatt over 1000 arbeidere på det meste, de fleste kvinner. Mange ble etablert tidlige på 1900-tallet, men det var i gjenreisingstida etter 2.verdenskrig at disse bedriftenes sterke vekst kom. Folk måtte jo ha klær, etter hvert økte også kjøpekrafta så garderobeskapene vokste med både fritidsklær, penklær og hverdagshabitt.

De viktigste bedriftene var:

Karson var en konfeksjonsfabrikk som ble starta i 1937. Bedriftens grunnlegger var Karsten Onsrud og de første bokstavene i for- og etternavnet hans ga fabrikken navn. Karson hadde lokaler i Ibsensgate 3 i 1945. I 1949 flyttet bedriften inn i nybygg i Tordenskjolds gate 13-15, og i 1978 flytta de til det nye industriområdet på Rambekk. Karson satset særlig på herrekonfeksjon. I oktober 1986 gikk firmaet konkurs, og 130 ansatte mistet jobben.  

Oplandenes Konfeksjonsfabrikk eller Opkofa var en fabrikk midt i Gjøvik sentrum. Det var Mauritz Schonhowd som startet bedriften. Han var født på Toten og hadde vært disponent i Totens Ullvarefabrikk på Skreia fra 1905 til 1917. I 1917 begynte han å bygge opp klesfabrikken I Gjøvik. Dette og andre nydannede firmaer nøt i første omgang godt av krigskonjunkturene, og overlevde mellomkrigstida. Firmaet skal ha hatt om lag 350 ansatte på det meste. Det er nå registrert som engros-firma, men med "ingen tilsynelatende form for aktivitet". Det var slutt for klesproduksjonen på Opkofa i 1983, men fabrikkporten er bevart.

Opplandske Luefabrikk ble etablert på Gjøvik i 1927, av Mary og Osvald Onsrud. Mary Onsrud hadde for øvrig solid fagbakgrunn, som buntmaker. I 1930 hadde de ansatt fem personer, og produksjonen hadde vokst ut av leiligheten og over i egne lokaler i bakgården. Gjennom trettitallet utviklet bedriften seg fra å være en liten lokal lueprodusent til en større nasjonal leverandør. I 1952 flytta luefabrikken til Marcus Thranes gate, der den skulle bli resten av si tid. Ti år seinere var antallet ansatte rundt 60. Fra 1960-tallet sank bruken av hodeplagg i Europa, spesielt i Skandinavia, og en fikk samtidig konkurranse fra lavkostland. I 1962 ble dessuten fabrikken rammet av en eksplosjonsarta brann, men klarte å gjenreise seg. I 1976 og 1977 kjøpte den opp to av sine argeste konkurrenter. Dette var Nordisk Hattefabrikk og Thv. L. Holm; sistnevnte Norges eldste og største hattefabrikk. På denne tida hadde de Forsvaret, Posten, Televerket og mange andre statlige etater og private selskaper på kundelista.

På 1980-tallet var det fortsatt nedgang i luebruken, og etater som Forsvaret, som var pålagt innsparing, kjøpte færre luer. Konkurransen fra importerte luer hardnet ytterligere til, samtidig som det oppsto mektige kjeder og grossister. I 1998 var det 27 ansatte igjen, mens det 20 år tidligere hadde vært nesten 70 mennesker sysselsatt i bedriften. 25. januar 1999 var siste produksjonsdag for luefabrikken.

Gjøvik Skofabrik ble grunnlagt i 1916 av Lars Onsrud (1888-1969). I begynnelsen produserte bedriften pluggstøvler, arbeids-sko og beksømstøvler til et lokalt marked. Senere ble sportssko et satsingsområde, først langrennstøvler, deretter joggesko og fotballsko. I 1955 ble skofabrikken verdens første generalagent og lisensprodusent for Adidas, og varemerket 3 striper ble satt på produktene. Også Gjøvik Skofabrikks eget merkenavn, Jette, fikk disse stripene. I 1970 bygde Gjøvik Skofabrik nye lokaler i krysset Bakkegata-Nedre Torvgate og hadde da over 100 ansatte. Her ble Adidas-sko produsert. Stor produksjon, trange forhold i sentrum og ikke minst et krav fra Adidas om å opprette et eget salgsselskap medførte at det ble oppført et eget salgs- og lagerbygg på Rambekk utenfor sentrum, Adinor-bygget. Samarbeidet med Adidas opphørte gradvis mellom 1985 og 2006, og i 2007 bestemte skofabrikken seg for å gå over til eiendomsvirksomhet. I 1970 var det ca 100 ansatte, sunket til 70 i 1980 og med stadig færre fram til opphør av produksjonen.

Andre bedrifter innen bransjen er for eksempel Norheim Trikotasje (sportsutstyr), Strøms Konfeksjonsfabrikk (nå Bekken og Strøm, se egen artikkel) og K.Stormark, riktignok lokalisert i Snertingdal som ble en del av Gjøvik i 1964. På 1970-tallet ble de fleste konfeksjonsbedrifter i Norge utflagget eller lagt ned. I årene 1999 til 2006 ble det en ytterligere reduksjon fra 19 til kun 9.

Fagforeningen

Når de ansatte i «Teko» fagorganiserte seg ble de tilsluttet ulike forbund ut ifra type produksjon og fag. Man skilte mellom sko, klær, skinn selv om vi i dag oppfatter det som om de er i samme bransje – tekobransjen. De ansatte ved Skofabrikken ble med i Norsk Skotøyarbeiderforbund, utover det fantes Norsk Tekstilarbeiderforbund og Norsk Bekledningsarbeiderforbund. Disse tre forbundene fusjonerte i 1969 under navnet Bekledningsarbeiderforbundet. Her gikk også Skinn- og Lærarbeiderforbundet inn i 1973. Det var Bekledningsarbeiderforbundet som var det fagforbundet som fikk den tvilsomme jobben med å ta vare på flere hundre medlemmer i permisjons- og oppsigelssituasjoner da hele teko-bransjen gikk inn i en solnedgangsperiode utover i 1980- og 90-årene.

Bekledningsarbeiderforbundet fusjonerte i i 1988 sammen med Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund, Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, Norsk Papirindustriarbeiderforbund og Norsk Skog- og Landarbeiderforbund, og dannet det nye Fellesforbundet.

Kilder:

https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Karson

https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Opkofa

https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Opplandske_Luefabrikk

http://www.nrk.no/ho/disse-damene-er-snart-historie-1.7956978

Jan Erik Lillesolberg, ansatt ved Gjøvik Skofabrikk.

Nødsarbeid på Hovdetoppen

Det finnes ytterst få bilder av at Hovdetoppen Restaurant oppføres. Bildet viser imidlertid to av de som deltok i arbeidet. Vi ser murer-mesteren til venstre og hans håndlanger – dessverre navnløs. Bildeteksten i boka der bildet er hentet fra sier: «Mathias Holmen, velkjent murer i arbeid med sin trofaste følgesvenn.» Det sier noe om synet på arbeidsfolk i 1920-årene. Mesteren er kjent for sitt gode murerarbeid, mens den navnløse kun har båret ryggen skjev på tunge murstein. Stort sett var det borgerskapet og middelklassen som hadde råd til fotografering og når arbeidsfolk blir avbildet i ulike posisjoner, oppstilt foran fabrikken eller poserer i en arbeidssituasjon, så mangler navngiving.

Hovdetoppen

Den som deltok i den mye omtalte stolpejakten sommer 2014, kom seg også opp på Hovdetoppen. Der står det en slik stolpe rett ved siden av ruinene av Hovdetoppen Restaurant. I tillegg er det et godt brukt turområde uten å delta i stolpejakten. Fin utsikt over hele byen har man også når man har kommet opp på toppen og ut på ruinene. Restauranten brant ned i 1964, for 50 år siden, men fortsatt er den levende i minnet til mange gjøvikensere. Det er ikke få som har deltatt i festlighetene der oppe og noen av de som i dag er med i Gjøvik Veterankorps Blåveisene, deltok i ulike orkestersammensetninger og spilte til dans.

Nødsarbeid

Restauranten ble oppført som nødsarbeid i 1920-årene. Det var stor arbeidsløshet i Gjøvik og den kreative AP-ordføreren Niels Ødegaard klarte å sysselsette mange med ulike tiltak. Gjennom kommunale bidrag og samarbeid med næringslivet, fikk han sysselsatt mange som ellers bare ville gått og hevet bidrag fra fattigkassa. Hans motkonjunkturpolitikk ble kalt Ødegaardismen, men det er lite kjent i dag. Dette var en politikk for å håndtere utslagene av krisa i mellomkrigsårene. Ødegaard sin politikk var nok først og fremst rettet inn på å sikre industriarbeidsplasser. Både Hunton Bruk, Gjøvik Brug og Gjøvik Støperi fikk kommunal støtte for å opprettholde driften.

De arbeidsløse organiserte seg og stilte krav til kommunen. Ordføreren skal en gang ha svart de utålmodige arbeidsløse med at «Det er ikke så greit for kommunen heller, når den skal underholde en femtedel av byens befolkning.»

Forsorgstyret var hardt presset. Bidragene til livsopphold var knappe og de arbeidsløse presset på for å få midler. På den andre siden presset bystyret og formannskapet på at forsorgstyret skulle holde seg til budsjettene. Ofte var budsjettet for hele året brukt opp tidlig på våren og for vinteren 1929 – 30 måtte alle bidragene reduseres med 30 % dersom budsjettet skulle holde. Det sier seg selv at kommunen slet med manglende inntekter når mange gikk ledige samtidig som utgiftene økte. For de ledige var tilværelsen begredelig. Å få nødsarbeid i kommunen hjalp litt på presset, men ettersom det var flere ledige enn arbeid å få, så gikk nødsarbeidet på omgang. Ei uke i kommunen ble et begrep, annenhver uke for familieforsørgere, tredje hver uke for andre.

Restauranten

Ordfører Ødegaard drev fram et bredt engasjement med mange tiltak fra kommunen sin side. Dette resulterte blant annet i planene om å bygge en restaurant oppe på Hovdetoppen. Det ville utløse mye arbeid. En tilførselsvei måtte bygges. Vann og klokk måtte legges. Bygget måtte reise seg i mur og treverk. Restauranten ble reist i årene 1927 – 1928, årene da arbeidsløsheten i Gjøvik var på det største. Denne vinteren gikk på det meste 400 ledige av en samlet befolkning på 5072 hvilket da betyr en stor andel av den yrkesføre befolkningen.

Arbeidet skulle utføres som et ordinært bygge- og anleggsarbeid, men lønningene skulle fastsettes på forhånd etter avtale med arbeiderne. Ødegaard hadde kontakt med Frydenlunds Bryggeri. Finansieringen ble derfor blant annet et lån på 75 000 kroner fra bryggeriet på betingelse av at kommunen festet bort en tomt på 40 mål til selskapet AS Hovdetoppen. Anlegget skulle så tilfalle kommunen vederlagsfritt etter 30 år. Det var strid om skjenkerettigheter, men bystyret vedtok planene i 1927 med 26 mot 2 stemmer, og anlegget sto ferdig den 6. oktober 1928.

Restauranten brant ned i 1964.

Gjøvik kommune har nå regulert området til oppføring av et kombinert restaurant- og hotellbygg. Det er planlagt en ny tilførselsvei på baksiden av Hovdetoppen.

Kilder:

Reidar Mollgard: På fedres gamle veier. Gjøviks Bys historie gjennom 100 år. Utgitt av Gjøvik Kommune. Mariendals Boktrykkeri og Bokbinderi AS. 1960.

Gamle Gjøvik-bilder. Utgitt av Gjøvik Bys Vel og Gjøvik Tiltaksråd. 1980.

Wikipedia: https://lokalhistoriewiki.no/index.php/%C3%98degaardismen

Nødsarbeid – oppsetting av støttemur

Både i 1920 og 1930-årene satte kommunen i gang med nødsarbeid. Her er det to karer som har fått arbeid med å sette opp en støttemur ved Gjøvik Bruk. Bildet er hentet fra boka Gjøvik-glimt, bind 2, side 48. Det er et utdrag av et arbeidslag på 10-12 personer.

Nødsarbeid

Det var stor arbeidsløshet i Gjøvik og den kreative AP-ordføreren Niels Ødegaard klarte å sysselsette mange med ulike tiltak. Gjennom kommunale bidrag og samarbeid med næringslivet, fikk han satt mange i arbeid som ellers bare ville gått og hevet bidrag fra fattigkassa. Hans motkonjunkturpolitikk ble kalt Ødegaardismen, men det er lite kjent i dag. Dette var en politikk for å håndtere utslagene av krisa i mellomkrigsårene. Ødegaard sin politikk var nok først og fremst rettet inn på å sikre industriarbeidsplasser. Både Hunton Bruk, Gjøvik Brug og Gjøvik Støperi fikk kommunal støtte for å opprettholde driften.

De arbeidsløse organiserte seg og stilte krav til kommunen. Ordføreren skal en gang ha svart de utålmodige arbeidsløse med at «Det er ikke så greit for kommunen heller, når den skal underholde en femtedel av byens befolkning.»

Forsorgstyret var hardt presset. Bidragene til livsopphold var knappe og de arbeidsløse presset på for å få midler. På den andre siden presset bystyret og formannskapet på at forsorgstyret skulle holde seg til budsjettene. Ofte var budsjettet for hele året brukt opp tidlig på våren og for vinteren 1929 – 30 måtte alle bidragene reduseres med 30 % dersom budsjettet skulle holde. Det sier seg selv at kommunen slet med manglende inntekter når mange gikk ledige samtidig som utgiftene økte. For de ledige var tilværelsen begredelig. Å få nødsarbeid i kommunen hjalp litt på presset, men ettersom

det var flere ledige enn arbeid å få, så gikk nødsarbeidet på omgang. Ei uke i kommunen ble et begrep, annenhver uke for familieforsørgere, tredje hver uke for andre.

Arbeidsløses Forening

I mellomkrigstiden var arbeidsløsheten høy, spesielt i årene etter børskrakket i 1929. På et verste i 1930-årene er det anslått at i alt 160-170 000 var uten arbeid og at rundt 85 000 av disse var under 30 år. Den høye arbeidsledigheten bekymret LO-ledelsen fordi det oppstod en konflikt mellom de arbeidsledige som hadde vært i arbeid og var fagorganisert og de unge som ennå ikke hadde vært inne på arbeidsmarkedet. De fagorganiserte mente seg berettiget til å få fast ansettelse først.

På denne måten oppstod det helt unødvendige konflikter. Fagbevegelsen ønsket fokus på årsakene til arbeidsløsheten, mens hverdagen for de arbeidsløse var hard og de samfunnsmessige refleksjonene ble trengt tilbake for kampen om mat på bordet.

Svaret på dette var å organisere de arbeidsløse i egne foreninger. Her ble både organiserte og ikke-organiserte med som medlemmer. Vi ser på kontingentlista til Arbeidsløses Forening i Gjøvik nettopp dette: Kvartalsrapport 1 1935 viser at foreningen hadde i alt 84 medlemmer og hele 71 av disse var ikke tilsluttet noe forbund. Dette kan bety at arbeidsløsheten i Gjøvik i 1935 var preget av mangelen på arbeidsplasser til en ny generasjon.

LO sin sentrale linje var de lokale arbeidsløses foreninger skulle samarbeide med samorganisasjonene (LO lokalt) og DNA for blant annet å påvirke stat og kommune til å opprette nye arbeidsplasser. Med organiseringen av de arbeidsløse fulgte et stort ansvar for å få de i arbeid, og ikke minst at det skulle skje på en rettferdig måte når køa var lang og tilbudet av arbeid lite.

Et interessant brev datert den 10.03.1933 fra Arbeidsløses Forening ved sekretær Kolbjørn Pedersen til Fellesutvalget i Gjøvik (tilsvarer LO i regionen i dag) setter søkelyset på de oppgavene og problemene som var der for både den enkelte arbeidsledige og foreningen:

«På vårt siste møte blev det besluttet å tilskrive fellesutvalget ang. overtids og inntagelsen av folk i Hunton. Da vi mener at noget må gjøres, og at de var de rette til å a seg av dette. Ang overtidsarbeidet burde dette settes en stopper for, og isteden innta flere folk. Vi vil henstille dere og behandle denne saken for det er stor misnøie for dette blant de arbeidsledige.

Ang. inntagelsen av folk vil vi gjerne ha på det rene om det er tilfelle at et medlem av utagningskomiteen hadde innkalt en del arbeidere til Folkets Hus og sagt at de skulde få arbeide i Hunton hvis de vilde arbeide for 90 øre timen. Dette er et viktig spørsmål, og som er godt kjent her i byen. Og vi vil at de skulde behandle saken og gi oss på utfallet. Om dette vi skal ha møte den 19/3.»

Vi kjenner ikke til utfallet av saken. Men dette brevet peker på en rekke utfordringer for foreningen slik som lønnsnivå på de som nå tilbys arbeid, om dette gjøres rettferdig ut i fra ansiennitet og eventuell tidligere tilknytning til bedriften. Forsørgelsesansvar ble også vurdert av foreningen.

Organiseringen av arbeidsløse hadde ytterligere en politisk dimensjon. Nasjonal Samling hadde gjort det en viktig politisk sak å skape arbeid til de unge. Walter Fyrst, som var i kretsen rundt Quisling, organiserte det som ble kalt Arbeidsfylkingen etter tysk mønster. Den ble ingen suksess, selv om de fikk til en del nydyrking og veibygging i både Trøndelag og Gudbrandsdalen. Arbeiderbevegelsen fryktet at dette initiativet skulle drive arbeidsledig ungdom over til fascismen.

Johannes Knapp var på et tidspunkt leder i Arbeidsløses Forening i Gjøvik. Men da han fikk jobb på Hunton måtte han selvfølgelig gå av som formann. Da den nyvalgte formannen hadde tatt over, ga han ordet til den avgående, som skulle takke for seg. Han nevnte forskjellige ting som burde gjøres, og så sa han: - Når je nå går av, så vil je få ønske foreningen alt godt, og at foreningen vil vokse seg stor og sterk.

Kilder:

Reidar Mollgard: På fedres gamle veier. Gjøviks Bys historie gjennom 100 år. Utgitt av Gjøvik Kommune. Mariendals Boktrykkeri og Bokbinderi AS. 1960.

Leif Blichfeldt: Gjøvik-glimt fra en svunnen tid. Bind 2. Eget forlag 1985.

Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bind 4. Tore Pryser: Klassen og nasjonen 1935 – 1946. Tiden Norsk Forlag 1988.

Arbeiderbevegelsens Arkiv: Kvartalsrapporter fra Arbeidsløses Forening i Gjøvik. 1933 og 1935.

Arbeiderbevegelsens Arkiv: Brev fra Arbeidsløses Forening i Gjøvik til Fellesutvalget. 1933.

Jern og metall-arbeiderne og faglig-politisk kamp på Raufoss

Vi ser Kolbjørn Trogstad ved en av støpeovnene på «Raufoss-fabrikken». Bildet pryder forsiden til 100-årsberetningen til Raufoss Jern og Metall. Trogstad holder på med støping av bombekastergranater i seigjern, arbeidet utføres i Granatpresseverket. Trogstad var ansvarlig for lagring, smelting og utstøping.

Det er naturlig å ha et bilde med fra miljøet på Raufoss på Arbeidermonumentet i Gjøvik. Mange gjøvikensere pendler til arbeid på Raufoss. Det er en god og sterk kontakt mellom fagbevegelsen i de to kommunene og innenfor det faglig-politiske arbeidet.

Raufoss-fabrikkens etablering

Det gamle Rødfos lå ikke akkurat midt i et sentralt veikryss i Norge da Stortinget vedtok å flytte produksjonen av patroner ut fra Akershus Festning. Det var frykten for en svensk invasjon som følge av den selvstendighetskampen som Norge førte, som var bakgrunnen for vedtaket. Dersom ufred truet landet, var det best at ammunisjonsproduksjonen la geografisk beskyttet og det indre Østlandet var da militærstrategisk gunstig.

På slutten av 1800-tallet vokste industrien i Norge fram. Det var utnyttelsen av vannkrafta som lå til grunn og alle de kjente store industrikommunene i Norge har veldig lik historie. Elva gir energi som kan utnyttes til produksjon. Rødfos Gård hadde allerede i 1855 satset på produksjon av spiker og ljåer, basert på tre vanndrevne hammere. Senere ble det etablert en fyrstikkfabrikk også basert på kraften fra elva. Det var med andre ord ikke ødemark patronproduksjonen ble lagt til, men et miljø med fagarbeidere og kunnskap om å utnytte vannkrafta. Imidlertid, da patronfabrikken ble bygd opp, fulgte arbeiderne fra Akershus Festning med på lasset, men fabrikken ga raskt arbeid til flere. Produksjonen av 6,5 mm patroner startet opp 1.januar 1896 og ved utgangen av året var det 96 ansatte.

Arbeiderforeningene

Arbeidersamfundsbevegelsen vokste seg sterk fra 1870-årene og fram mot århundreskiftet. Det ble dannet såkalte arbeiderforeninger overalt, og denne bevegelsen stod spesielt sterkt rundt Mjøsa. Disse arbeiderforeningene må ikke forveksles med den fagbevegelsen vi kjenner i dag. Arbeidersamfund og arbeiderforeninger ble stiftet og drevet av et filantropisk borgerskap – et framtidsrettet og delvis radikalt borgerskap som ønsket å hjelpe fattige og arbeidere fram i livet med stønader og kunnskapsformidling gjennom opplysningsmøter og oppbygging av for eksempel bibliotek. Fattigdommen skulle bekjempes med å gi folk kunnskap og almisser.

Rødfos fikk også sin arbeiderforening. Den ble stiftet i 1903 og formålsparagrafen lyder innledningsvis: «Rødfos Arbeiderforening, der innmeldes i Kristians Amts Arbeiderforening vil søge at samle Arbeidere og mindre Gaardbrugere til enig optræden for at opnaa større politisk og økonomisk selvstændighet.» Arbeidersamfundsbevegelsen gikk eksplisitt i mot klassekamp og på mange måter fungerte bevegelsen som en buffer mot framgangen til Arbeiderpartiet. Allikevel bidro denne bevegelsen til politisk bevissthet og politisk engasjement.

Fagbevegelsen etableres

Fagforeningsbevisstheten slik den utvikler seg etter hvert, kom også til Raufoss. Det var rallaren, jernbanearbeiderne, som brakte ideologien om kampen mot det kapitalistiske samfunnet (pengevældet) og teoriene om klassekamp og sosialisme til Toten og Gjøvik. Gjøvikbanen ble bygd rundt århundreskiftet og var ferdig i 1902. Jernbanearbeiderne stod tilsluttet Arbeidsmandsforbundet og var kollektivt tilsluttet Det norske Arbeiderpartiet. 1.mai 1900 gikk jernbanearbeiderne i distriktets første 1.mai-tog, hele veien fra Raufoss til Gjøvik. Deres budskap vakte interesse, selv om det tok noen år med et faktisk organisatorisk gjennombrudd. Arbeidsmandsforbundets avdeling 112 ble stiftet i 1904, men hadde ved start kun 15 medlemmer.

Det var Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund som tok initiativ til å få stiftet en avdeling på Raufoss. De henvendte seg til direktøren, Anders Lunder, om å få leie møtelokale. Lunder var såkalt castbergianer, en betegnelse etter Johan Castberg, en av de mest sentrale innen Arbeidersamfundsbevegelsen i distriktet. Retten til å organisere seg var et stort stridsspørsmål rundt århundreskiftet. Dette var noe borgerskapet og de konservative egentlig ikke ønsket, men castbergianerne hadde gjort organisasjonsretten til en viktig prinsippsak. Direktør Lunder kunne dermed ikke avvise forbundet å avholde et slikt møte. Dermed var det klart at det ville bli en lokal fagforening på Raufoss etter hvert, men det måtte modnes. Forbundet avholdt sitt informasjonsmøte i 1903 og noen ble da direkte medlem i forbundet, men først den 24.juni 1905 ble avdelingen offisielt etablert. Foreningens første formann var Aksel Jensen Asak og den hadde 25 medlemmer fra starten.

Det er trolig at dominansen til castbergianerne i Rødfos Arbeiderforening måtte utfordres før man kunne få etablert fagforeningen. Men arbeidet til de som allerede hadde tilsluttet seg til Jern- og Metallarbeiderforbundet ga frukter. Etter hvert fikk man til en forståelse om at det sosialpolitiske perspektivet til den filantropiske arbeidersamfundsbevegelsen ikke var egnet til å ivareta arbeidernes interesser. Ettersom arbeidersamfundene også hadde utviklet seg til et politisk parti (Arbeiderdemokratene, med stortingsmann Johan Castberg i spissen), økte spenningene rundt de sakene foreningene skulle arbeide med. På landsbasis vant det marxistiske Arbeiderpartiet fram, etter hvert også de de områdene som Arbeiderdemokratene dominerte.

En sterk fagforening bygges

Fagforeningen er tuftet på solidaritet – støtte arbeider til arbeider. Dette var det tradisjon og god forståelse for blant Raufossarbeiderne. Ganske tidlige i bedriftens historie var det etablert en sykekasse, arbeidsfolk visste hva solidaritet var.

Stiftelsesåret 1905 er et viktig år for nasjonen med løsrivelsen fra Sverige. Selvstendighetskampen medførte økt produksjon på Raufoss. Periodevis var arbeidsstyrken på 500 – 600 personer som arbeidet tre skift. På denne tiden var arbeidsuka på 53 timer, fabrikkarbeid var ingen dans å roser, fagforeningen fikk mye å ta tak i. Av sakene nevnes:

               - 8-timers arbeidsdag.

               - Dyrtidstillegg og lønnspørsmål.

               - Sykekasse, lege og sykdom.

               - Etablering av kooperativ.

               - Sammenfall av ferie og militærtjeneste.

               - Krav om 14 dagers ferie med bibehold av juleferien.

Fabrikken er eid av Staten. Kampen om for eksempel 8-timersdagen blir en sak som må behandles i Stortinget. Arbeiderne ved Raufoss og Kongsberg når fram og fra 1907 ble det forsøksvis innført 48-timers uke. Det var en forutsetning at erfaringene fra de to stedene skulle evalueres før man innførte 8-timers dag generelt. En ny ferieordning kom også på plass i 1907. Det ble gitt 14 dagers ferie med lønn, men fri mellom jul og nyttår var inkludert.

Eierstrukturen medførte at fagforeningen måtte se utover egen fabrikk og lokalsamfunn. Under den 1.verdenskrig var det en eventyrlig vekst på Raufoss og vedtak om at fabrikken skulle bygges ut til en komplett ammunisjonsfabrikk med 3000 ansatte.

Mellomkrigstida

Ganske raskt etter den 1.verdenskrig kom nedtrappingen av produksjonen og derpå følgende oppsigelser. Arbeidsstokken ble halvert. I tillegg kommer det opp spørsmål om endringer i produksjonen med flere sivile produkter i tillegg til militærproduksjon. Fagforeningen må kjempe på mange hold for å ivareta medlemmenes interesser overfor arbeidsgiver (Staten). I 1921 kommer storstreiken – en desperat kamp mot storstilt lønnsnedslag i hele landet. Tariffavtaler for 50 000 arbeidere ble sagt opp med krav om lønnsnedslag på opp i mot 33 %. Mange slet med å få mat på bordet. I tillegg til den faglige kampen, oppstod den politiske kampen innenfor fagbevegelsen også.

De som sognet til Arbeiderpartiet braket sammen i debatt om linja for klassekamp og fagforeningenes kampkraft med de som sluttet seg til det nye Norges Kommunistiske Parti. Dette var en splittelse som heller ikke Raufoss-miljøet slapp unna. Det ble gjort en del anstrengelser for å holde den partipolitiske splittelsen utenfor fagforeningens arbeid og rent formelt ble det inngått en avtale om nettopp det. I praksis var det nok vanskelig selv om man i mange faglig-politiske spørsmål i hovedsak var enige. Videre kan man si at den partipolitiske uenigheten styrket engasjementet og bevisstheten blant de fagorganiserte. Det var Arbeiderpartiet som trakk det lengste strået i partikampene og i forhold til posisjoner i fagforeningen, men kommunistene hadde mange sterke tillitsvalgte og en del innflytelse. Sammen bygde de en sterk fagforening.

Etableringen av samarbeidsutvalg og kamp for Støperiet

Vi skal ikke i denne artikkelen ta for oss hele fagforeningens historie. For den interesserte anbefales sterkt den utmerkede 100-årsberetningen. Men en av kampene i nyere tid de kom opp i må nevnes. Den 15.juni 1983 besluttet styret i Raufoss Ammunisjonsfabrikker å investere i et nytt sandstøperi, noe som var helt nødvendig for å følge opp dagens krav til produktivitet og kvalitet. Industriminister Bratz (H) la umiddelbart ned veto mot dette vedtaket. Vetoet var å erklære krig mot Raufoss-samfunnet for alternativet var nedleggelse. Det måtte bli kamp.

I spissen for kampen stod LOs Samarbeidsutvalg (LOS). Dette var etablert noen år tidligere nærmest som et unikt pionerprosjekt innen fagbevegelsen. Samarbeidsutvalget var etablert allerede i 1977 som et forpliktende samarbeid mellom de ulike LO-foreningene på fabrikken. Det var Jern og Metall, arbeidslederne i NFATF og kontoransatte i Handel og Kontor som var deltakerne i LOS. Dette samarbeidet hadde vært avgjørende for å få utvidet bedriftsdemokratiet og ikke minst det næringspolitiske engasjementet som først og fremst Jern og Metall stod for. Bredden ga stor legitimitet og gjennomslagskraft for de krav som ble reist – også i saker som spørsmål om akkordlønn eller fastlønn og produktivitetskampanjer.

LOS sine oppgaver i 1982 er oppsummert slik:

       1. Kamp mot nedleggelse av stålstøperiet.

       2. Myndighetenes forsøk på privatisering knyttet til spørsmålet om ny aksjekapital.

       3. Videreforedlingens plass i RA-samfunnet, spesielt fokusert på Al-profil og utflagging av RA-aktiviteter.

       4. Omstillinger og strukturendringer ved RA.

Nå skulle altså LOS bli et viktig redskap for å kjempe for støperiet. Man finpusset argumentasjonen for investeringen, gikk høyt på banen i samfunnsdebatten, kontaktet alle som kunne påvirke i saken. Hele lokalsamfunnet ble mobilisert, politiske partier, fylkespolitikere. Det ble tillyst demonstrasjon

under parolen «La stålstøperiet leve!» Den 9.september gikk hele 5 000 mennesker i demonstrasjonstoget på Raufoss, hverken før eller senere har et demonstrasjonstog mobilisert så mange der.

Hos «fienden» skjedde det en endring. Bratz gikk av som industriminister og ble erstattet av Jan P. Syse (H). Han var litt mer taktisk enn sin forgjenger. Han ville heller ikke ha noe støperi, men han lovde at bedriften skulle tilføres midler for nyskapning når nedleggelsen var et faktum. Fagforeningen vek imidlertid ikke og kjempet videre for de 125 arbeidsplassene på støperiet. Jern og Metall utarbeidet et faktahefte som de sendte til alle stortingsrepresentantene, men det hjalp ikke. Med 95 mot 16 stemmer vedtok Stortinget å legge ned støperiet på Raufoss.

Selv med et nederlag i selve saken kan man oppsummere viktige trekk i kampen som styrket fagforeningene og fagforeningsbevisstheten. Samholdet i fagbevegelsen hadde vist sin styrke gjennom LOS. Fagforeningene hadde ikke veket tilbake for å ta en kamp mot eierne, Staten. De fulgte sine krav helt inn på Stortinget. Man stod ikke med lua i hånda. Jern og Metall-leder Per Magne Kyseth og tillitsvalgt i stålstøperiet, Kjell Borglund, hadde fulgt opp sitt ansvar fullt ut. Men kapitalkreftene ble for sterke.

Kilde:

Rolf Holmen og Thor Wang: Vår kamp for rettferd og framgang. Raufoss Jern og Metall 1905 – 2005. Utgitt av Alfa Forlag juni 2005.

Jern- og metallarbeiderne i Gjøvik

På det første bildet ser vi 2 menn som samarbeider om å helle flytende støpejern over i en sandform – det skal bli en av de mange ovnene som ble lagd på Gjøvik Støperi. Bildet er tatt ca 1930.

På det andre bildet ser vi grovsliping av en del til et av produktene ved Øveraasen AS. Fabrikken lager i dag utelukkende snøbrøyteutstyr.

Arbeideren på Øveraasen er avbildet i nyere tid. Det ser vi fordi han har vernemaske mot sprut fra slipingen. De to arbeiderne ved Støperiet sliter i et varmt og ubehagelig lokale og jobber i vanlige arbeidsklær. Originalbildet viser også hvor mørkt det var i lokalene, det var sparsomt med arbeidslys.

Gjøvik og verkstedindustrien

Industrialiseringen medførte framvekst av en rekke verkstedbedrifter over hele landet. De store industriarbeidsplassene trengte underleverandører til maskiner og utstyr og ikke alle kunne holde seg med egne verksteder. I tillegg kom jo det faktum at noen av industriene selv var verkstedindustri, slik som Mustad, eller leverandører av jernvareprodukter, slik som Støperiet.

Støperiet, eller «Gjøvik Støberi og Mekaniske Værksted» ble etablert i 1890. Det var en tidligere verksmester og en tidligere kontorsjef ved Mustad oppe på Brusveen som var grunnleggerne. Produktene varierte fra støpegods og ovner til mekaniske produkter for industrien og landbruket. Det var 20 ansatte ved etableringen, men allerede i 1914 var det økt til 130 ansatte. Bedriften eksisterte fram til 2002.

Øveraasen AS ble grunnlagt i 1908 og het opprinnelig Brødrene Øveraasens Motorfabrik AS. De to brødrene Hans og Even fra garden Øveråsen i Vardal hadde vært i USA og lært om forbrenningsmoterer. De startet opp i Strandgata, et steinkast fra Støperiet, og fikk etter hvert hele 60-70 ansatte. I nyere tid flyttet bedriften til Kirkeby, antall ansatte ligger rundt 100.

Verkstedindustrien i Gjøvik utgjøres for øvrig av en rekke mindre industribedrifter samt bil- og karosseriverksteder.

Fagforeningens første år

Etableringen av Støperiet medførte at det flyttet fagarbeidere til Gjøvik. Enkelte av disse hadde erfaring fra fagforeningsarbeid der de kom fra og de var direkte medlemmer i Jern og Metallarbeiderforbundet som var stiftet allerede i 1891.

En av disse var jerndreier Niels A. Nielsen, født i København, men kom til Norge i 1897. Før han kom til Gjøvik i 1904, hadde han blant annet vært med på å stifte en fagforening i Ålesund. Han var sterkt engasjert i organisasjonssaken og han fikk i 1905 stiftet en liten klubb tilsluttet forbundet. Men eierne på Støperiet var ikke særlig begeistret for fagorganisjonen. Bedriftsleder Bjerring gjorde Nielsen uttrykkelig klar over noen aktivitet fra fagforeningen inne på bedriftens område ikke kom på tale. Men Nielsen jobbet for å stifte en forening, og dette lyktes han med. Den 1.januar 1906 ble Gjøvik Jern og Metallarbeiderforening, avdeling 54 stiftet med 13 medlemmer. Avdelingens første formann ble platearbeider Karl Håkensen. Interessen for foreningen økte etter hvert og det kom til flere medlemmer fra Brusveen Fabrikker (Mustad). Senere skiltes medlemmene på Brusveen seg ut i en egen forening, Brusveen Jern og Metall.

Etter en tid ble organisasjonen anerkjent og bedriftsleder Bjerring ga også uttrykk for at forholdene ved bedriften hadde blitt lettere i og med at de nå hadde en tillitsmann blant arbeiderne og henvende seg til, i motsetning til tidligere da det stadig var forhold med hver enkelt arbeider. Fagforeningen utviklet et arbeiderkollektiv der de stod sammen om kravene, utøvde solidaritet og disiplin innad i arbeidsstokken og snakket med en stemme overfor bedriftsledelsen. Slik kunne kan oppfylle den parolen som fagbevegelsen reiste: gjør din plikt – krev din rett. Mange bedriftseiere så raskt nytten av ordnede forhold mellom eiere og ansatte.

Foreningen vokste sakte og ved 5 års jubileet var det 60 medlemmer. Olaus Hansen var da formann. Han fikk en stor utfordring fordi 1911 var et konfliktår mellom Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL) og Norsk Arbeidsgiverforening (NAF). Det var en gruvearbeiderstreik som utløste at NAF gikk til lockout. Konflikten ble løst etter at regjeringa for første gang i norsk historie grep inn i en konflikt og fikk til frivillig voldgift.

Støperiet ble tatt ut i denne lockouten og det ble noen vanskelige uker for avdeling 54. Men solidariteten i fagbevegelsen var sterk og den 19. juli ble det holdt en stor massemønstring i Hunndalen til fordel for de som var rammet av lockout. Det ble besluttet å samle inn penger til både de organiserte og de uorganiserte som hadde stilt seg solidarisk. Totalt ble det denne sommeren samlet inn kr 808,88 og av disse ble kr 721,17 delt ut til de rammede. Overskuddet på kr 87,71 ble avsatt til et fond for framtidige arbeidstvister.

Av de sakene fagforeningen engasjerte seg i, kan nevnes arbeidstida. Kravet om 8 timers arbeidsdag hadde bred oppslutning, spesielt med tanke på at ei arbeidsuke på Støperiet kunne være opp mot 63 timer.

Fagforeningen i dag

LO har gjennomgått en fusjonsbølge når det den landsomfattende organiseringen i forbund og avdelinger. Både forbund og foreninger er slått sammen til større enheter. I dag er Gjøvik Jern- og Metallarbeiderforening avd 54 en del av Fellesforbundet (etablert i 1988), men har beholdt det samme navnet. Avdelingen organiserer alle innen verksted, bil, arbeidstagere i attføringsbedrifter som driver AMB-tiltak og de som har varig tilrettelagt arbeid i Gjøvik, Toten, Land og Hadeland. Geografisk omfatter avdelingen altså et stort område, men har til gjengjeld noe ansattressurser, av disse er leder Terje Westerås og kontorsekretær Line Kristin Kolloen som ikke minst representerer kunnskap om foreningen og holder styr på det meste. Foreningen har sine kontorer på Folkets Hus i Hunndalen.

Foreningen har i dag totalt 1 300 medlemmer. Ca 850 av disse er i Gjøvik og av disse igjen er 700 medlemmer 100 % yrkesaktive. Jern og Metall-medlemmene på Brusveen er i dag tilbake i Gjøvik Jern og Metall.

Kilder:

Brede Tørudbakken: Gjøvik Jern- og metallarbeiderforening gjennom 75 år. Utgitt av avd. 54 i 1981. https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Gj%C3%B8vik_st%C3%B8peri https://lokalhistoriewiki.no/index.php/%C3%98veraasen_AS http://www.fellesforbundet.no/Avdelingsliste/avd054/

Kommunearbeiderne

Det første bildet viser en arbeidssituasjon på 1930-tallet. Det graves ei grøft for vannrør, arbeidet foregår manuelt. Mye slikt arbeid var satt ut som nødsarbeid for å avhjelpe arbeidsledigheten, men kommunen hadde også egne folk som bygde ut den nødvendige infrastrukturen.

Det andre bildet viser en arbeidsgjeng i teknisk sektor ved en av kommunens veiskraper. Maskina brukes året rundt til snørydding og veivedlikehold. Bildet er tatt ved kommunens lager i Stampeveien. Personene som er med på bildet er: Ole Ranheim, Knut Ivar Amundrud, Per Kristian Gjøsti og Arvid Haugen.

Gjøvik kommune – en ekspansiv arbeidsplass

Gjøvik ble godkjent som kjøpstad i 1861, den tredje byen ved Mjøsa. Det var brygga som var samferdselsknutepunktet på den tiden og etter hvert vokste også byen fram sakte men sikkert. Hunnselva er nok årsaken til at det ble en by her, i likhet med mange andre byer så ga elva kraft til industriell virksomhet. Opprinnelig var Gjøvik en gård i Vardal prestegjeld, men behovet for en kjøpstad vokste fram nettopp som en følge av økt aktivitet utover gårdsdrift. Industri vokste fram og tettstedet ble også et handelssentrum for bygdene rundt. Kjøpstaden Gjøvik var opprinnelig ikke stor, men omkranset av Vardal kommune på alle kanter. Allikevel var det her utviklingen innenfor næringsliv og befolkningsveksten var sterkest.

Dette medførte et stort behov for kommunale tjenester enten det var innenfor infrastruktur eller overfor befolkningen i form av utdanning, helsevesen og bistand ved sykdom og arbeidsløshet. Renovasjon og utbyggingen av strømforsyningen var også viktige oppgaver. Finansieringen av kommunale tjenester var omstridt da dette i stor grad kom fra lokal skattlegging. Men spesielt i årene etter at Arbeiderpartiet overtok makten i 1923 og selvsagt i gjenreisningsperioden etter den andre verdenskrigen, vokste også kommunen som arbeidsplass.

Samfunnsutviklingen medførte behov for å utvide kommunegrensene. Det var også etter hvert mange kunstig skiller. For eksempel arbeidet mange gjøvikensere på Mustad – som lå i nabokommunen Vardal og kommunale ferdselsårer gikk utover kommunegrensene.

I 1964 ble stor-kommunen Gjøvik etablert etter en sammenslåing av kommunene Gjøvik, Biri, Snertingdal og Vardal. Antall kommunalt ansatte økte både som en følge

av det, men også som en følge av den generelle oppbyggingen av offentlig sektor.

Fagforeningen

Det er i dag Fagforbundet Gjøvik avdeling 035 som organiserer de fleste kommuneansatte som ikke tilhører en spesiell profesjon med egne forbund. Brannvesenet for eksempel er i Fagforbundet – og de ansatte ved teknisk etat.

En av spirene til denne store fagforeningen var Gjøvik Kommunale Arbeiderforening, stiftet i 1922 med 4 medlemmer. Det var alle arbeiderne som var ansatt i kommunen. I 1923 ble Gjøvik Kommuneforening stiftet. Disse to foreningene slo seg sammen under navnet Gjøvik kommunale Arbeider og Funksjonærforening og medlemstallet ble da 20. I 1932 skiftet denne foreningen navn til Gjøvik Kommuneforening avdeling 035. I 1936 ble de ansatte ved sykehuset med i foreningen.

Foreningen vokste ytterligere som følge av kommunesammenslåingen i 1964.

I 1958 gikk elektrikerne ut av foreningen og over i Norsk Elektriker og Kraftstasjonsforbund og i 1978 dannet de ansatte ved sykehuset en egen avdeling.

Fagforeningen var nødvendigvis opptatt av lønns- og arbeidsvilkårene til de kommunalt ansatte. 45 timers arbeidsuke ble avtalefestet i 1958. Foreningen var aktiv med å få på plass en bedriftslegeordning og et administrasjonsutvalg slik at de ansatte i kommunen hadde en formel innflytelse over arbeidsplassen sin.

Den legendariske ordføreren Niels Ødegård var medlem nr 9 i foreningen etter en overgang fra Norsk Bygningsarbeiderforbund pr 1.1.1926.

Ved 50-årsjubileet i 1973 hadde foreningen 630 medlemmer.

Ved 75-årsjubileet i 2008 hadde foreningen 1300 medlemmer.

I dag er det ca 1600 medlemmer i foreningen.

Kilder:

Hovedtillitsvalgt i jubileumsåret: Jan-Erik Lillesolberg.

Reidar Mollgard: På fedres gamle veier. Gjøviks Bys historie gjennom 100 år. Utgitt av Gjøvik Kommune. Mariendals Boktrykkeri og Bokbinderi AS. 1960.

Hotel- og restaurantarbeiderne

Vi ser Synnøve Munkelien som arbeidet på Bekkevolds Bakeri og Konditori øverst i Storgata, hun var serveringsdame og staselig oppsatt i fellesantrekk for serveringspersonalet, 6 i alt som er avbildet i 1948. I bakeriet jobbet det en opptil 8 bakere, det samme trengtes i kafeen. Bekkevold var kjent for godt bakerverk og mange var innom kafeen for en kaffekopp og noe å bite i.

Gjøvik - handelsbyen

Gjøvik ble godkjent som kjøpstad i 1861, den tredje byen ved Mjøsa. Det var brygga som var samferdselsknutepunktet på den tiden og etter hvert vokste også byen fram sakte men sikkert. Etter at Stortinget hadde vedtatt å bygge Nordbanen (Gjøvikbanen) steg forventingene til byens utvikling. 1890-årene var det en sterk ekspansjon, for eksempel mer enn doblet antall forretninger seg på disse årene, opp til 50 i år 1900. Byggeaktiviteten økte, befolkningsveksten var stor. Jernbanen åpnet i 1902 og byen blomstret. Den gamle Jevik-martn ble gjeninnført i 1901, nå mest som hestestevne. Denne tradisjonen holdt seg fram til rundt 1950, fra da av arrangerte handelsstanden marken slik vi kjenner den i dag.

Gjøvik ble et handelssentrum for hele Vestoppland. Bøndene kom inn hit med sine produkter, de kjøpte nødvendige varer og utstyr i forretningene. Det skulle forhandles og avtales, kjøpsskåler skulle drikkes og man kom seg kanskje ikke hjem igjen samme dag. Slik oppstod det et behov for et sted å få seg en matbit og ei seng. Spise- og overnattingstilbud ble det etter hvert flust av i Gjøvik.

Hotellene/arbeidsplassene

Central Hotell, Gjøvik Hotell, Grand Hotell, Victoria Hotell – alle hotell med historisk klang i Gjøvik. Men bystyret og handelsstanden hadde ambisjoner for byen og spørsmålet om et turisthotell blei lenge drøftet uten noe synlig resultat. Det var tilslutt ordfører Niels Ødegaard som realiserte planen ved sitt initiativ til å bygge Strand Hotell. Finansieringen av Strand Hotell var imidlertid vanskelig og etter en lang byggeperiode stod det endelig ferdig i juni 1953.

I vår sammenheng – hotellene som arbeidsplass og fagorganisering av de ansatte – så er det Hotellene Grand og Strand som fremstår som viktige og seriøse bedrifter. For en periode også da

selvsagt Hovdetoppen Restaurant, et populært møtested inntil det brant. Restaurant Garver´n ga også arbeid til mange servitører.

Fagforeningen

Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet ble stiftet i 1931 og tilsluttet LO: Det var altså et forbund som ble relativt sent etablert. HRAF gikk inn i det nye Fellesforbundet i 2007. HRAF organiserte arbeidere innenfor hotellene, restaurantene, kafeer, kantine og catering. I 2005 hadde forbundet 10 500 medlemmer.

Hotell- og restaurantarbeiderne i Gjøvik var organisert i avdeling 25, stiftet xx.xx.xx. Avdeling 25 hadde i 2002 130 medlemmer. Men det var en stadig kamp for å organisere folk og få til tariffavtale. I 2001/2002 nektet Strand Hotell å underskrive avtale, men ettersom avtaleverket er slik at når minst 10 % av de ansatte krever det, så må det gjøres. Etter mye press kom avtalen på plass.

I april samme året ble avdelingens medlemmer på Honne og på Grand Hotell tatt ut i streik. Den nyvalgte lederen, Rolf André Larsen, ble selv tatt ut i streik og fortalte til Oppland Arbeiderblad at streikeviljen var stor for de trengte et lønnsløft. Grunnlønn på 107 kroner timen ga ei svak årsinntekt, langt under gjennomsnittlig inntekt for arbeidstakere i Norge.

Gjennomsnittlig månedslønn i 2013 bransjen som helhet var kun kr 28.400.

7.mai 2014 stemte medlemmene i Fellesforbundet ned arbeidsgiverne (NHO Reiseliv) sitt tilbud og dermed ble 2 600 hotellansatte tatt u i streik. Det samme skjedde i 2002 og 2004. De som jobber i et lavlønnsyrke må kjempe kontinuerlig for å få opp lønna. Men bare noen dager etter at medlemmene stemte nei til forhandlingsresultatet, kom det til ny enighet mellom Fellesforbundet og NHO Reiseliv. Arbeidsgiverne bøyde av for trusselen om streik.

Disse hotellene i Gjøvik har tariffavtale:

        - Grand Hotell Gjøvik AS.

        - Hovdetun Vandrerhjem.

        - Honne Hotell og Konferansesenter.

        - Thon Hotell Gjøvik (Strand AS).

Ved alle disse bedriftene er det egne klubber, klubbene ligger nå under Fellesforbundet avdeling 670.

Det har alltid vært en utfordring å organisere folk i bransjen. Det er mange useriøse bedrifter innenfor restaurantmiljøet, men heller ikke en «moderne» kjede som Peppes Pizza lar dørene stå åpne for organisasjonsarbeiderne fra Fellesforbundet. Det kan man lese om Magasinet for fagorganiserte, nr 1 januar 2009. Hotellene er heller ikke så enkle, der er det hard konkurranse om kundene, værelsespikene skal vaske og rydde mange rom på tilknappet tid, ofte har de ansatte utenlandsk bakgrunn og lar seg skremme til ikke å organisere seg.

Kilder:

Gjøvik i tekst og bilder: Fra kjøpstad til storkommune. Utgitt av Gjøvik Kommune og Gjøvik Historielag til byens 125-års jubileum i 1986.

Vilje til vekst, bind 1. Utgitt av Gjøvik Kommune til byens 150-års jubileum i 2011. Store Norske Leksikon, nettside: https://snl.no/Hotell-_og_Restaurantarbeiderforbundet Nekter tariffavtale: http://www.oa.no/nyheter/article178259.ece Oppland Arbeiderblad den 15.04.2002 om streik: http://www.oa.no/nyheter/article175993.ece Fakta om foreningen: http://www.fellesforbundet.no/Avdelingsliste/avd670/Klubber-i-avdeling-670/Hotell-og-restaurant/

ABCNyheter 0.7.05.2014 om ny streiketrussel: http://www.abcnyheter.no/nyheter/2014/05/07/streik-i-hotell-og-restaurantbransjen Streiken avblåst før den kom i gang: http://www.lo.no/Lonn--tariff/Nyheter-lonn-og-tariff/Hotellstreiken-avblast/ Om skjulte medlemmer: http://afa.uib.no/files/Magasinet_0109_2377728a.pdf

Fra samvirkelagsbevegelse til Coop-konsern

Bildet på Arbeidermonumentet er fra ferskvaredisken i varehuset Domus. Vi ser Erna Lilleby og Gerd Undeli. Dette bildet har vi lånt fra boka til Åge Willy Bjørnerud om Vestoppland Samvirkelag, side 169, og på det opprinnelige bildet er også ferskvaresjef Magne Harry Stenseth med. Vi måtte imidlertid velge et utsnitt til graveringen i glassteinen.

Domus

Domus åpnet den 22.september 1977 og ble en stor suksess. For den lille handelsbyen med voksesmerter representerte det et stort sprang framover. Arealet imponerte folk, med en salgsflate på 2100 kvm. Det ble sagt på spøk av en kunde fra eldreboligene på Furubakken at hun trodde hun hadde gått helt hjem igjen da hun hadde kommet seg innerst i butikken til melkeskapene. På det meste sysselsatte varehuset over 60 personer i 40 årsverk inkludert administrasjon. Domus var en kvinnearbeidsplass. Av de 38 som er avbildet i over nevnte bok, er 24 kvinner. Slik er Domus som arbeidsplass representativ for varehandelen i Gjøvik.

Varesortimentet var også stort. Alt fra elektriske artikler til klær, brød og melk. Men denne varemiksen skulle også bli Domus sitt store problem etter hvert. Vareproduksjonen og ikke minst konsumet utviklet seg generelt med ekspressfart i den vestlige verden. Kjøpekraften økte for hvert i Norge. Hvitevarer, brunevarer, klær og nips ble tilbudt i stadig større omfang, ikke bare i varehus, men fortsatt levde spesialforretningene i beste velstående. Domus møtte sterk konkurranse. Å opprettholde kvalitet og kvantitet i et allsidig varehus uten mulighet til å utvide arealet, ble en utfordring Domus ikke klarte å løse. Etter hvert skrumpet vareutvalget inn, konseptet endret seg.

Men også folks handlevaner endret seg. Spesielt veksten i antall personbiler på 70- og 80-tallet utfordret infrastrukturen. Folk ville kjøre bil dit de handlet. Domus-taket var disponert til parkering, her var det trangt om plassen på handledagene. Bygningen kunne jo utvides i høyden, men da ville parkeringen gå tapt – i Storgata og gatene rundt var det begrenset med parkering – så man satt i et klassisk dilemma for å videreutvikle Domus. Valget ble etter hvert å forlate varehuskonseptet og gjøre det om til en ren kolonialhandel. Først ble det nedtrapping til Mega-konseptet i 1996. Deretter ble det en Prix-butikk. Problemet bare forsterket seg, kundene kjente ikke igjen butikken. Neste skritt

var Coop Marked, med bare 4 ansatte, det gjorde ikke saken noe bedre. Samtidig ser vi at med omlegging til gågate i deler av Storgata så dør varehandelen i sentrum sakte ut. Handlemønstrene endrer seg og kundene velger gratis parkeringsplasser og det store utvalget av butikker på kjøpesenteret CC på Mjøsstranda. Til slutt ble det helt stopp i 200?

Opprinnelsen

Domus var altså ei kort periode kronen på verket til Samvirkelagsbevegelsen (S-lagene) i Gjøvik. I kjølvannet av gjenoppbyggingen etter den 2.verdenskrig trengte folk stadig mer varer. Etter at rasjoneringen var over, og de barnerike kullene kom, vokste varehandelen ytterligere. Et S-lag fant du en periode i hver bydel, slik som på Tongjordet, Kråkjordet, Hunndalen (Nygard), Bybrua. Hva var det som drev fram etableringen av disse butikkene?

S-lagenes hadde sin opprinnelse i etableringen av Norges Kooperative Landsforbund i 1906 og et bevisstgjørings- og mobiliseringsarbeid i forkant av denne etableringen. Likhet – Enighet – Rettferdighet er de grunnleggende prinsipper i samvirkebevegelsen. Denne ble utviklet av de radikale og framsynte delene av middelklassen i Norge, stort sett tilknyttet partiet Venstre, og basert på en filantropisk grunnholdning. På slutten av 1800-tallet vokste arbeidersamfundsbevegelsen fram med sine arbeiderforeninger (selv om det egentlig var få virkelige arbeidere med i foreningene). Denne opprinnelsen kan illustreres ved å se på Gjøvik og Vardal Kooperative Forenings første formann, Elias Kvasnes, formann fra 1904 til 1909. Han var lærer, målmann, avholdsmann og tilhørte politisk partiet Venstre.

Kvasnes markedsførte kooperativen overfor fagforeningene. Han var for eksempel på besøk hos Gjøvik Formerforening. Om dette møtet kan vi lese i boka «Hatet og elsket, forbannet og velsignet»:

«Så hadde han snakket om den nye bevegelsen i landet, en bevegelse som hadde startet i England for mer enn 50 år siden, og om skulle frigjøre arbeidsfolket fra handelsmannens profittbegjær. Folket skulle få sine egne butikker å handle i – og overskuddet – ja i stedet for å fete opp kapitalisten, skulle overskuddet deles mellom arbeiderne, folket – de nye eierne….» (Side 9).

Gjøvik Formerforening deltok i etableringen av kooperativen i Gjøvik, men det ble ikke det tette samarbeidet mellom den nye fagbevegelsen hverken lokalt og sentralt som mange aktører ønsket seg. Martin Tranmæl ville at kooperativen skulle være bevegelsens tredje ben i tillegg til partiet og fagforeningen. Men på sentralt nivå sa NKL nei og det lokale samarbeidet inntok ulike former, noen steder ble tett, andre steder ble kooperativen selvstendig. Grunnprinsippene bestod imidlertid uansett og arbeidsfolk sluttet opp om S-lagene. Det opprinnelige filantropiske tankesettet (hjelp ovenfra til de ressurssvake) ble i noe grad erstattet med arbeiderbevegelsens horisontale solidaritet. Resten er historie som man pleier å si….. glimrende gjennomgått og oppsummert i boka til Åge W. Bjørnerud.

Storhetstid og tilbakeslag

Handelsbyen Gjøvik har alltid vært en dominerende handelsby rundt Mjøsa med en sterk, borgerlig, handelsstand. Utover 1970- og 80-tallet taper kooperativen markedsandeler til den mer markedsorienterte handelsstanden. Bilbaserte store og små kjøpesentre sammen med at de aller fleste tradisjonelle familiebedriftene i Gjøvik trer inn i ulike fagkjeder, etableringen av lavpriskonsept innenfor varehandelen som Rema og Rimi, tar nærmest strupetak på Coop som S-lagene nå

markedsføres innunder. Et lokalt eksempel utover Domus i Storgata for å illustrere dette, kan være Nygard Samvirkelag. En viktig butikk for arbeidsfolk i Hunndalen, med eget møbelutsalg til og med. Glansdagene til butikken følger i stor grad vekst og fall ved Toten Cellulose, men butikken er liv laga lenge etter at fabrikken er nedlagt. I 2006 gir Coop imidlertid opp etter at etablering av Rema og Rimi i Hunndalen gir for tøff konkurranse – hevdes det. Men lokalene til det gamle S-laget huser i dag en Kiwi-butikk som ikke synes å ha noe problem med konkurrentene i nabolaget.

Noen av utfordringene for samvirkelagsbevegelsen ligger på innkjøpssida. Man må sikre stort innkjøpsvolum for å få riktig pris fra leverandørene. Dette er noe av bakgrunnen for utviklingen av Coop slik vi kjenner det i dag. Coop Innlandet har flest medlemmer i vår region (Vestoppland), men hadde ei periode færrest butikker her. De lokale S-lagene ble delvis sviktet av kundene som gjorde sine innkjøp på de store lavprisbutikkene som for eksempel Rema 1000. I noe grad reiste Coop-medlemmene til Rudshøgda der bevegelsen i mange år har hatt et Obs varehus. Medlemmene benyttet dette tilbudet, det kom imidlertid ikke nærbutikken til gode. Utfordringen var å gjenvinne posisjon i Vest-Oppland og Gjøvik.

Ny vekst

S-lagene/Coop møtte altså konkurransen fra de andre store kolonialkjedene med nedleggelser og sentralisering. Bedre vilkår på innkjøpssida var ikke nok – i hvert fall ikke for ledelsen i Coop for det har vel vært slik at hver eneste nedleggelse av en filial har vært omstridt. Men det er de samme markedsøkonomiske lovene som gjelder for Coop som for alle andre i varehandelen, selv om man fortsatt holder på noe av grunnprinsippene. Coop er medlemsstyrt og betaler mange hundre millioner i kjøpsutbytte til medlemmene – ingen Hagen eller Reitan stikker av med overskuddet. Coops utfordring er allikevel å tjene medlemsmassen med gode varer, lave priser og kjøpsutbytte. Men hva er vel en medlemsmasse verdt hvis det ikke finnes butikker? Planene om ny, større butikk har vært versert lenge. Coop slet imidlertid med å få gjennomslag hos fylkesmannen og hos lokalpolitikere. Nasjonale bestemmelser om kjøpesentre utenfor bysentrum påvirket planene og gjennomføringen. Etter flere år med forhandlinger, ble planene godkjent og endelig i 2012 åpnet Coop ny butikk på Kallerud, Coop Extra. Byggevareutsalg ble etablert samtidig. Det er bra trafikk. Igjen finner kundene tilbake til S-laget.

Coop satser

Coop har blitt et enormt konsern. Og det fortsetter å vokse, både regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Høsten 2014 kommer det to store nyheter om Samvirkelagsbevegelsen i vårt distrikt. Den ene er at man fortsetter sentraliseringen på organisasjons- og innkjøpssiden. Coop Innlandet skal bli til Nye Coop Innlandet ved at man fusjonerer med Coop Tesam (i Hedmark).

På nasjonalt nivå har det i flere år stormet rundt svenskeide Ica. De har slitt med store underskudd på sine butikker i Norge (Ica og Rimi-butikkene). Ica har lett etter en løsning og løsningen ble salg av hele kjeden til kapitalsterke Coop. 533 butikker, lager og støttefunksjoner ble kjøpt for 2,5 milliarder. Rema bød også på Ica, men Coop fikk tilslaget. Konkurransetilsynet må riktignok godkjenne avtalen, men det er antatt at den vil foreligge på nyåret 2015. Med andre er kooperativen tilbake i Hunndalen da Coop blir framtidig eier av Rimi-butikken.

Handel og Kontor organiserer de ansatte i både Ica og Coop. Ifølge et intervju i HK-Nytt så frykter ikke hovedtillitsvalgt i ICA, Jorunn Martinsen, en forverring av de ansattes arbeidsvilkår. Overenskomstene i de to bedriftene er ganske like og Handel og Kontors leder Trine Lise Sundnes sier at de har kontakt med Coop slik at de kan ivareta medlemmenes interesser på beste måte. «Vi har en lang tradisjon med tariffavtaleforhold med Coop, og har en konsernstruktur og forutsetninger for et godt samarbeid med Coop. Vi regner med at Coop vil være ryddige og følge lov- og avtaleverket», sier hun til HK-Nytt.

Coop skulle være lydhøre overfor de ansatte og fagbevegelsen. Men det har ikke alltid vært slik at dette samarbeidet har gått på skinner. I situasjoner med nedbemanning og nedlegging av avdelinger, har ofte arbeidsgiver og arbeidstaker ulike hensyn å ta – også innenfor samvirkelagsbevegelsen.

En våken fagbevegelse

For fagbevegelsen er kampen mot sosial dumping en sentral arbeidsoppgave. Trusselen er der innenfor varehandel med mye deltid og ungdom som fristes med helgearbeid. Det er ikke gitt at Coop, som nå er et konsern på nordisk nivå, er like ryddig hele tiden. Da Coop skulle bygge nytt høyteknologisk sentrallager på Gardermoen, var det franske entreprenørselskapet GSE som vant med et anbud på 1,6 milliarder. Det betød full utnyttelse av EØS-avtalen med underentrepriser til skandaløse timepriser. Av 500 arbeidere på byggeplassen var det kun 2 heismontører og 10 rørleggere fra Norge, resten var fra et utall europeiske land. Det ble avdekket bygningsarbeid uten verneutstyr og mange andre forhold ble anmeldt av Arbeidstilsynet og organisasjonsarbeidere i Rørleggernes fagforening i Olso. Det ble stormløp mot Coop-ledelsen i full offentlighet. Coop fikk bøter og måtte etterbetale lønn til mange av arbeiderne. At Coop-ledelsen hadde latt dette skje, var en skandale for fagbevegelsen, men fagbevegelsen tok tak og fikk etter hvert ordnet opp i det meste. Allikevel er det ikke gitt at slikt eller noe lignende vil gjenta seg. I og med at Norge har EØS-avtalen er trusselen om sosial dumping ved bruk av utenlandsk arbeidskraft der daglig. Coop vil ikke være noe unntak selv om det var fattige arbeidsfolk i Norge som startet konsernet for over 100 år siden.

Kilder:

Åge Willy Bjørnerud: Hatet og elsket, forbannet og velsignet. Historien om S-lagene. Eget Forlag. Mariendal Offsettrykkeri AS, Gjøvik. 2005.

HK-Nytt nr 9/2014. Fagblad for Handel og Kontor i Norge.

Nettartikkel i Fri Fagbevegelse om Coop-lageret: http://frifagbevegelse.no/arbeidsliv/_blir_ikke_kvitt_sosial_dumping_med_esavtalen_245320.html

Lindrende enhet, Haugtun omsorgssenter

Tilsynslege Kjetil Weyde sitter her ved sengen til en pasient og måler blodtrykket. Kreftsykepleier Synøve Revling Holm bistår og følger med på at pasienten har det bra. Bildet er hentet fra Oppland Arbeiderblad sin reportasje fra Haugtun/Lindrende Enhet og stod på trykk den 6.juni 2011.

Fotograf er Asbjørn Rishagen.

Haugtun

Haugtun er et begrep blant folk i Gjøvik. I løpet av sitt livsløp så er de fleste innbyggerne i sentrumsbydelene innom Haugtun, enten som beboer selv eller som pårørende til foreldre, onkler og tanter. I dag troner et flott Omsorgssenter på høyden – Kilebanehaugen - ovenfor Gjøvik sentrum. Det nåværende bygget ble innviet i 2000 og er klassifisert som et undervisningssykehjem. Gjøvik kommune samarbeider tett med sykepleierlinja på Høgskolen i Gjøvik.

Gamlehjemssaken

Men allerede i mellomkrigstida ble planer om et etter datidens moderne gamlehjem lagt. Kostnadene var imidlertid høye, bystyret så seg ikke i stand til å realisere ideen. Da ble Kilebanehaugen overdratt til Gjøviks Sparebank mot at de benyttet tomta til et alménnyttig formål. Banken avsatte etter overdragelsen midler til et gamlehjem og direksjonen vedtok at dette skulle bygges på Kilebanehaugen for deretter å overdras vederlagsfritt til kommunen. Bystyret henstilte et par ganger utover i 20-årene banken om å starte opp arbeidet for å få redusert den høye arbeidsløsheten, men banken så seg ikke i økonomisk stand ennå til å starte opp. Det var beregnet at et nytt gamlehjem ville koste kr 263.000, mens banken på sin side bare hadde fått avsatt kr 142.000 i 1931. Beløpet var et resultat ikke bare av bankens avsetninger, men flere andre bidrag. Blant annet testamenterte apoteker Lund kr 40.000 til gamlehjemsaken i 1926.

I 1939 kjøpte Sparebanken Central Hotel i Trondhjemsveien og ga det til kommunen som aldershjem. Før kommunen kom i gang der, kom imidlertid tyskerne og tok hotellet i bruk. Behovet var imidlertid stort for aldershjemsplasser, mange endre bodde dårlig og kummerlig med dårlig helse. I 1942 friga tyskerne hotellet og kommunen tok det i bruk som gamlehjem.

Planene om å bygge et moderne gamlehjem var imidlertid ikke glemt. Gjøvik kommunestyre vedtok i februar 1960 å bygge nytt aldershjem med pleieavdeling og det ble bevilget kr 1,7 millioner til det første byggetrinnet. Samtidig ble også Røde Kors sine planer om en blokk med små leiligheter realisert og utover på 1960-tallet ble Kilebanehaugen omformet til et alderssentrum med to kommunale byggetrinn og to Røde Kors-blokker.

Omsorgsbehovet endrer seg imidlertid og kravene til sykehjemmenes utforming skjerpes for eksempel med lovhjemmel for enerom og Samhandlingsreformen. De kommunale byggene fra 1960-tallet ble derfor revet, først et for å gi plass til nye Haugtun, deretter det gamle byggetrinn 2 ut mot Hunton. Denne tomta er i dag tilrettelagt med et uteareal tilpasset beboerne på Haugtun.

Lindrende enhet

Omsorgsbehovet endrer seg, sykdomsbildet i befolkningen endrer deg, kommunens mulighet til å tilby tjenester endrer seg, lovverket endrer seg og påfører kommunen flere oppgaver. Alt dette ligger til grunn for at Haugtun som arbeidsplass og som tilbyder av helsetjenester endrer seg kontinuerlig. Tiden da syke, eldre ble fikk sitt rom på et gamlehjem er forbi.

Stadig flere i befolkningen rammes av kreft. Selv om mange kreftformer i dag ikke lenger er dødelig og mange blir friske igjen, så blir også mange rammet så hardt at det har bare en utgang. Den siste tiden kan da være meget vanskelig og smertefull.

Gjøvik Kommune sin kreftplan tok opp denne problematikken da arbeidet med den startet opp i 2004. Kommunens helhetlige omsorgsplan ble vedtatt i 2009. Det ble definert behovet for å etablere en lindrende enhet med palliativ omsorg som en naturlig del av et helhetlig omsorgstilbud. Hovedmålet for enheten er å kunne gi kvalitativt gode tjenester til palliative pasienter (pasienter med behov for smertelindring). Etableringen av enheten medførte en omorganisering av disponeringen av arealet på Haugtun. Prosessen tok noe tid da både ansatte og det politiske hovedutvalget skal involveres i etableringen av enheten.

Enheten skal bestå av seks korttidsplasser og vil ha 10,5 stillinger med både spesialsykepleiere, fysioterapeut, ergoterapeut og lege med mer.

Høgskolen i Gjøvik følger utviklingen av lindrende enhet gjennom et forskningsprosjekt.

Flere hender i pleie og omsorg

Behov og lovverk endrer seg, det gjør også arbeidslivet. Det er stor forskjell på antallet kommunalt ansatte i dag og ved etableringen av det første aldershjemmet i Gjøvik. Etableringen av lindrende enhet viser noe av disse endringene. En slik enhet krever at samarbeidspartnere også skal på plass.

Således har enheten etablert et kreftkontaktnettverk og et tett samarbeid med det onkologiske miljøet på sykehuset. Følgende samarbeidspartnere ble identifisert i prosjektet:

        • Kreftkontaktnettverket i hjemmetjenesten

        • Kreftkoordinator i kommunen

        • Fastleger

        • Tildelingskontoret

        • Forpleiningstjenesten

        • Psykisk helse

        • Tilsynslegene på Haugtun

        • Sykehuset Innlandet, divisjon Gjøvik (palliativt team og onkologisk miljø)

        • Sykehusapoteket

        • Bandagist (REMED)

        • Nav – sosionom

        • Prest

Det er med andre ord mange mennesker involvert i en omsorgs- og behandlingssituasjon ved Lindrende Enhet. I tillegg kommer at hele Haugtun Omsorgssenteret er en pulserende arbeidsplass med boplasser for demente, korttidsplasser, langtidsplasser, rehabilitering, rusomsorg etc og kantine og servicekontor. I tillegg er Haugtun base for hjemmetjenestene i bydelen med 134 personer i Sentrum Omsorgsdistrikt Haugtun, de ansatte utgjør en rekke yrkesgrupper og de fleste av disse er organiserte med tariffavtaler. Disse organisasjonene er blant annet representert: Fagforbundet, Norsk Sykepleierforbund, Ergoterapeutene, Fysioterapeutene, Delta. Totalt er det 450 personer som har sin arbeidsplass på eller i tilknytning til Haugtun.

Kilder:

Reidar Mollgard: På fedres gamle veier. Gjøviks Bys historie gjennom 100 år. Utgitt av Gjøvik Kommune. Mariendals Boktrykkeri og Bokbinderi AS. 1960.

Karin Hammer: Prosjektrapport. Oppstart av lindrende enhet ved Haugtun Omsorgssenter. Gjøvik Kommune, Helse og Omsorgstjenesten, 2010.

Maren Sogstad: Lindrende enhet i Gjøvik kommune – fra idé til virkeliggjøring. Høgskolen i Gjøviks rapportserie, 2011 nr. 1. http://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/144276/elektronisk_versjon_rapport01_2011.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Intervju med kreftsykepleier Anne Grav, Oppland Arbeiderblad den 28.04.2008. http://www.oa.no/nyheter/gjovik_toten/article3503613.ece

Gjøvik Arbeideridrettslag (GAIL)

Bildet er en kollasj laget av monumentets kunstner, Nils Olav Bøe. Stjerna er den gamle arbeideridrettsbevegelsen symbol satt sammen med en stilisert fotballspiller.

Gjøvik Arbeideridrettslag

Laget ble stiftet i 1928 etter initiativ av de to arbeiderungdomslagene (AUF) i byen. Lagets første reelle formann var John Fjeld (opprinnelig valgt til nestleder, tiltrådte etter 3 uker). Laget sluttet seg til Arbeidernes Idrettsforbund (AIF).

Aktiviteten de første årene var skøyter. Det ble arrangert flere klubbløp og stevner. Fotballen fulgte raskt på. Etter noen år kom både skisporten, turn, og håndball med i tilbudet fra laget. En boksegruppe og en bandygruppe hadde man også en tid.

Laget markerte seg sterkt innen fotball. «Fotball-laget forstod å sette seg i respekt, og det nådde i 1930 kvartfinalen i arbeidermesterskapet.» Dette skriver Reidar Mollgard i jubileumsbok for Gjøvik, utgitt 1961. Spillerne var dyktige, for eksempel deltok 2 av lagets spillere – Kåre Bårdseth og Arvid Smedsrud – på AIFs landslag og spilte mot Sverige i 1930. I 932 var det østerrikske landslaget på besøk i Gjøvik, men det ble tap med 4 – 7 for østerrikerne.

At fotballen stod så sterkt innenfor arbeideridretten forklarte Tommy Hansen i et foredrag han holdt i forbindelse LO GLTE sin møteserie under Gjøvik Bys 150 års jubileum i 2011. Fotball kunne spilles på alle løkker, i alle nabolag. Man trengte ikke dyrt utstyr, du kunne delta som du var kledd. Det var et lagspill som engasjerte kameratgjenger og man spilte fotball med de deltakerne man hadde tilgjengelig. Fotball på løkka var det alle dager til alle tider – ingen kø for spilletid.

Mange medlemmer i arbeideridretten var politisk bevisste og politisk engasjerte både i det sosialdemokratiske og det kommunistiske miljøet. GAIL-medlemmer spilte derfor en sentral rolle i «Torvslaget» i 1936 da NS og hirden fikk kontant svar på sine verbale provokasjoner mot arbeiderbevegelsen. Flere medlemmer ble bøtelagt for dette.

Ved 10-årsjubileet i 1938 hadde laget 160 medlemmer.

Under krigen lå aktiviteten nede, men ikke engasjementet. Mange av lagets medlemmer var aktive i motstandsbevegelsen, et engasjement som også kostet liv (Harald Knutsen, torturert i hjel i Hamar Fengsel). Av alt som skjedde under krigen kan nevnes at NS var ute etter premiesamlingen til sine egne stevner, men samlingen ble sikret av styret.

Etter krigen kom man raskt i gang igjen, allerede 25.mai 1945 samlet styret seg. Utover sommeren ble det diskutert organisatoriske endringer. AIF eksisterte ikke lenger, klubben skiftet navn til Gjøvik Sportsklubb og ble tatt opp i Norges Idrettsforbund.

Gjøvik Sportsklubb holdt i mange år til på Gjøvik Arbeidersamfund. Etter at Gjøvik Sportsklubb slo seg sammen med Gjøvik-Lyn i 1993, har eiendelene til klubben blitt spredd og mye fryktes tapt. Dag Kløvstad tok imidlertid vare på den gamle fanen til GAIL. Dette kom fram i forbindelse med diskusjon om et bilde som ble lagt ut på Facebook-gruppa Gjøviks Tapte Historie høsten 2011. Kløvstad overrakte fanen Gjøvik Arbeidersamfund der den nå henger i et glasskap i trappa opp til salene i 2.etasje.

Kilder:

Gjøvik Arbeideridrettslag 10 års beretning 1936.

Tommy Hansens foredrag om arbeideridretten, 2011.

Diverse artikler om Torvslaget.

Torgslaget på Gjøvik 1936.

Det graverte bildet i Arbeidermonumentet er en avisfaksimile fra Oppland Arbeiderblad i mai 1936. Nasjonal Samling avholdt et massemøte på Nytorvet på Kristi Himmerlfartsdag. Flere tusen møtte fram for å vise sin avsky mot NS. Det ble mye håndgemen, hirden ble banket opp og det hele endte med at Statspolitiet ble tilkalt. Flere motdemonstranter ble dømt for opptøyer, saken ble tatt opp på Stortinget og den verserte i media i flere måneder.

Professor Tore Pryser, foredrag holdt på Gjøvik Arbeidersamfund 17.09.2011:

Bakgrunn

Generelt er bakgrunnen for torgslaget de harde motsetningene på 1930-tallet mellom arbeiderbevegelsen og Quislings parti Nasjonal Samling. PÅ Gjøvik var disse motsetningene hardere og mer polarisert enn de fleste andre steder. Arbeiderbevegelsen på Gjøvik var sterk. Men relativt sett var det også tilfelle for NS.

På Gjøvik fikk et svært rødt Arbeiderparti (AP) makten tidlig. Alt i 1922 ble skomakersønnen Niels Ødegaard (1892 – 1976) ordfører i byen. Fire år senere var han også sjefredaktør i Oppland Arbeiderblad (OA) og fra 1928 stortingsrepresentant. Ødegaard tilhørte Kommunistpartiet, NKP, men gikk over til AP i 1924. Han satt på Stortinget i 1936 da torgslaget i hjembyen fant sted.

Som lokalpolitiker er Ødegaard i ettertid særlig kjent for sin moderne bedriftsstøttepolitikk, av historikeren Tore Andersen kalt ødegaardismen, en økonomisk kurs som varslet den politikken AP la seg på senere i 1930-åra. Jeg skal ikke si mer om dette, men denne politikken reddet mange arbeidsplasser i Gjøvik og tok brodden av høyrekreftene i byen, inkludert NS.

Men i forhold til landet som helhet var også NS sterkt i Gjøvik. Ved kommunevalget i 1934 fikk NS 10,9 % av stemmene i byen. Det plasserte NS som nr 3 blant landets byer (bare Vadsø og Stavanger hadde en større prosentandel). Bare fem kommuner i landet fikk relativt sett flere NS-stemmer. Av 36 bystyrerepresentanter i Gjøvik fikk NS fire.

Særlig blant ungdommen i byen rekrutterte NS godt. Framtredende blant disse var reklamemannen Willy Klevenberg (1911- 1987). Det var han som medlem av 17.maikomiteen foreslo NS-mannen Johan B. Hjort som 17.mai-taler i 1936. Forslaget ble nedstemt med 5 mot 6 stemmer. I stedet talte Hjort på Dokka. Her uttalte han seg bl.a. nedsettende om Gjøviks befolkning, som han kalte knehøner.

Hjort provoserer fram torgslaget

Bråk under NS-møter ved at arbeiderungdom demonstrerte var vanlig på midten av 1930-tallet. I Oslo for eksempel ledet den unge Einar Gerhardsen slike møter som ødela for NS-talerne (i 1935 ble Gerhardsen stevnet for retten av NS-mannen Walter Fyrst fordi han ved organisert bråk hadde ødelagt valgmøtet på Grünerløkka skole hvor Quisling talte). Det hadde også vært bråk tidligere på Gjøvik. Men alvor ble det virkelig Kristi Himmelfartsdag i 1936 (21.mai) da hirdsjefen Johan B. Hjort (1895 – 1969) med sine drabanter kom til Gjøvik. Hjort var advokat, men det forhindret ikke at han som hirdsjef sto i spissen for en gjeng ungdommer kledd i brune skjorter og bevæpnet med batonger. Til sammen dreide det seg om 40-50 hirdungdommer. På torget slo de ring om Hjort som talte fra en bil utstyrt med moderne høyttaleranlegg. Sjef for det tekniske var ingeniør Thomas Neumann.

Etter at den lokale NS-lagfører Einar Syvertsen hadde ønsket velkommen, innledet Hjort sin tale med ordene «landsmenn, landsforrædere, apekatter og annet folk» fra taket på NS sin propagandabil. Først oppstod piping. Det lyktes demonstrantene å kappe strømtilførselen til høyttalerbilen. For å overdøve Hjort sang arbeiderungdommen Internasjonalen. Og snart haglet det med steiner og vedkubber fra rasende tilhørere. Det utviklet seg til et større slagsmål på torget som spredte seg til gatene i nærheten. Hjort og hirden måtte søke ly i en bugård (Arne Haugoms forretning). Flere ble skadet, ikke minst hirdungdommene. 8 av disse og en politimann måtte ha legebehandling.

Blant de 3000 demonstrantene var det en god del arbeideridrettsungdom. I tida etter torgslaget ble det diskutert om aksjonen mot Hjort var spontan eller planlagt. Mye tyder på at det siste var tilfelle. En fotballkamp mellom AIF-klubbene på Gjøvik og Raufoss var blitt fremrykket i tid for at spillerne og publikum skulle rekke NS-møtet. Også noen av de mest aktive i tumultene her var organiserte AIF-ere.

Politiet på Gjøvik prøvde å stoppe tumultene og det ble sendt bud på statspolitiet utenbys. Men da statspolitiet ankom i tre biler utpå kvelden, hadde slåssingen ebbet ut. Bare 80 – 100 demonstranter var da igjen. Hjort og de fleste i hirden hadde da flyktet i sine to lastebiler.

Pressens reaksjoner

Torgslaget på Gjøvik fikk stor oppmerksomhet i avisene over hele landet. Stort sett sympatiserte de borgerlige avisene med Hjort og NS, mens arbeideravisene støttet demonstrantene.

På Gjøvik støttet den borgerlige avisen Vestopland Hjort og NS. Redaktøren Torstein Lange (født 1886) havnet selv senere i NS og fikk etter krigen en landssvikdom (sonet 14 måneder i 1948-49). Redaksjonssekretær Oskar Hasselknippe her var blant vitnene som i forbindelse med rettssaken senere pekte ut en rekke arbeidere som kastet stein. Men Oskar Hasselknippe ble motstandsmann under krigen og senere redaktør for hjemmefrontens avis Verdens Gang.

Derimot fikk demonstrantene støtte av Oppland Arbeiderblad med Aslak Slette som redaktør. I første omgang støttet også ordfører Niels Ødegaard arbeiderne. Han var permittert sjefredaktør for OA og nå stortingsrepresentant i tillegg til ordførervervet. Ødegaard uttalte at ansvaret lå hos Hjort og hirden. Hjort hadde bl.a. sagt at marxistene og jødene skulle utryddes dersom NS fikk makta i landet. Ødegaard avviste også at opptøyene var organisert av arbeiderbevegelsen. To bråkmakere var for to år siden eksludert fra Gjøvik AIL, sa han. Han kritiserte også politimesteren på Gjøvik, Johan Christian Lorange, for å ha forsømt å dempe gemyttene.

Ikke støtte fra AP sentralt

Men Arbeiderpartiets justisminister Trygve Lie tok avstand fra demonstrantene og kalte det «en meget beklagelig begivenhet» i Stortinget. Det skjedde etter at Høyres C.J. Hambro i Stortinget hadde kritisert demonstrantene for ikke å respektere forsamlingsfriheten. Lie uttalete til pressen at «Gjøvik-affæren er et sørgelig kapittel og tjener arbeiderungdommen til liten ære. NS er et lovlig anerkjent politisk parti og må ha samme rett som andre politiske partier til å holde sine møter. Stein, kastevåben og batonger er ikke argumenter i den politiske diskusjon».

Etter at Trygve Lie uttalte dette snudde også Niels Ødegaard. AP-ledelsens syn og skriveriene i den borgerlige pressen var nok bakgrunnen for hans helomvending.

Rettslig etterspill

Torgslaget på Gjøvik fikk rettslig etterspill. I utgangspunktet ble 55 personer siktet. En rekke personer ble ilagt bøter og 17 ble tiltalt. Statsadvokat i saken var Sverre Riisnæs, under krigen justisminister i Quislings NS-regjering. Mange vitner ble også avhørt. Deres forklaringer sprikte. Hovedforhandlingene foregikk i Gjøvik byrett i mars 1937.

Politimester Lorange og sønnen Karsten Lorange som var i statspolitiet, la alt ansvar på arbeiderne i sine forklaringer. Karsten Lorange hadde særlig merket seg en arbeider ved navn Bremseth og flere med AIF-gensere som særlig aktive bråkmakere. Også statspolitibetjent Nørsterud tilkalt fra Lillehammer la skylda på arbeiderne.

Også politifullmektig E.B. Saxlund vitnet at de fleste bråkmakerne var fra Gjøvik AIL. Han hadde fulgt opptøyene fra trappa på Grand Kafe. Saxlund ble truffet i hodet av en stein og sjukemeldt i 14 dager etterpå. Ei rødhåret jente ved navn Hilda H. hadde kastet steinen, ble det sagt. Andre mente at hun het Anna B.

Politikonstabel Johan Juel Sæter mente at fabrikkarbeider Harald Knutsen født 1908, sekretær i fotballgruppa i Gjøvik AIL, var en hovedmann i opptøyene. Men han nektet bestemt for det. Men at AIF-ere var særlig aktive er det ingen tvil om. Journalist Jacob Røken Ødegaard i avisen Vestopland mente å ha sett Harald Knutsen med den avrevne ledningsenden til NS-høytalerbilen i hånden.

Andre utpekte aktivister var formannen i Gjøvik AUF Reidar Håkonsen, en konfeksjonsarbeider født i 1917. Han nektet for å ha kastet stein, men innrømmet å ha vært til stede. NS hadde selv skylda for opptøyene da de truet med battonger, ifølge Håkonsen.

Søkelyset ble også rettet mot sekretær i Gjøvik AP, Olav Nilsen Dahlen født 1912, opprinnelig fra Nord-Aurdal. Han gikk arbeidsledig i 1936. Da redaktør Aslak Slette i OA fra trappa til Grand Kafe hadde oppfordret folk til å gå hjem, hadde Dahlen tatt ordet etter ham og sagt: «Vi blir stående til vi har fått løfte av politimesteren om å bli fritatt for fornyende provokasjoner». Da bankdirektør Jens Martin Nørve nektet å ta hatten av seg da arbeiderne sang Internasjonalen, rev Dahlen hatten av hodet på ham. Dette kostet Dahlen dyrt. Han fikk en bot på kr 100, subsidiært 21 dagers fengsel. Alt før det fikk han sparken som sekretær i partilaget. Hva som skjedde med ham deretter, vet jeg ikke.

Dahlen fikk den strengeste straffen. 100 kr på den tida var mange penger for en arbeidsløs (tilsvarte 14 dagers fabrikkarbeid). Aktivisten Bremseth fikk 60 dager. Rettens formann ønsket å gi Dahlen og Bremseth ubetingede dommer, men de slapp med betinget. Ellers fikk 13 personer betinget fengsel mellom 21 og 45 dager. 3 ble frifunnet. 17 fikk bøter fra 30 til 50 kr (en også 100 kr i tillegg til Dahlen), men bøtene nektet de å vedta. Alle var arbeidere, derav flere arbeidsledige. Bare 2 var kvinner. Flere var så unge at de møtte i retten med verge (født 1917 eller senere). 7 unge fikk påtaleunnlatelse. Og 4 var så unge at de ble overlatt til vergerådet.

Det ble sett som formildende for straffeutmålingen at hirden møtte med 40 mann og at foredragsholderen Hjort brukte uttrykk som «pøbel», «ramp», o.l. om arbeiderne.

Hird-folkene

Også hirdungdommene ble avhørt i saken. Det skjedde i Oslo. Ingen av disse fikk dommer eller bøter. De hørte til en helt annen sosial gruppe enn arbeiderne på Gjøvik. Noen eksempler: Otto Sverdrup Engelschiøn, 33 år, avdelingssjef, bosatt på Ullern. Thorvald Meyer, 29 år løytnant. Jacob Heyerdahl Worm Müller, 23 år, revisorassistent, Nobelsgate 27 på Frogner. Ingeniør Thomas Neumann, Bernhard Herres vei 4 på Smestad. Osv. Alle med kjente overklassenavn fra Oslo vest.

Johan B. Hjort selv var altså jurist og selvsagt også han fra vestkanten. Året etter meldte han seg ut av NS etter konflikt om den politiske kursen med Quisling. I stedet sluttet han seg til uavhengige nazister i den såkalte Ragnarok-kretsen. Dette var folk som stod på den germanske linje og sympatiserte sterkt med Hitlers parti NSDAP. Han prøvde å spille en rolle under de såkalte riksrådsforhandlingene med tyskerne sommeren 1940, men lyktes ikke i dette. En artikkel han skrev i Norsk Retstidende brakte han på kollisjonskurs med Reichskommissar Joseph Terboven. Han havnet på Grini og ble i februar 1942 sendt til Tyskland. Hjorts søstere var gift med to tyske adelsmenn og framtredende nazister, von der Golz, og de hjalp ham og familien med en bahegelig internering på et slott i Preussen. Hans datter Wanda ble en viktig hjelper for nordmenn i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Etter krigen fortsatte Hjort sin advokatpraksis og ble en av landets fremste forsvarere.

Lokale skjebner

Senere under krigen havnet mange av aktøren i Torgslaget i hver sin leir. Flere av arbeiderne ble aktive i motstandsbevegelsen. AIF-eren Harald Knutsen kom med i illegalt avisarbeid og ble torturert i hjel i Hamar fengsel i 1943. På den annen side falt en ung arbeideraktivist ved navn Kvatum som frontkjemper i 1942 i Russland. Arbeideren Bremseth fikk også en mindre dom for tyveri som ble sonet i 1947.

Flere av de lokale politimennene havnet i NS. Politimester Johan Christian Lorange fikk en betinget landssvikdom på 3 år og 6 måneder i 1949. Dommen ble gjort betinget pga hans høye alder. Hans sønn, statspolitibetjenten Karsten Tank Lorange, ble likvidert av den kommunistiske

motstandsbevegelsen i mai 1943. Lensmann J.J. Sæther ble nesten drept i kamp mot 3 kommunister i mars 1944, men overlevde skadene og fikk en landssvikdom på 8 år.

Som nevnt gikk pressefolkene i avisen Vestopland, som støttet Hjort og NS, til hver sin side. Redaktøren Johan Lange fikk landssvikdom, mens redaksjonssekretæren Hasselknippe ble motstandsmann og VGs nye redaktør.

Jeg vil også til slutt nevne skjebnen til journalisten Jacob Røken Ødegaard (1915 – 1993), som jeg har studert spesielt. Han vokste opp i Storgata 13 på Gjøvik hvor faren var kjøpmann. Under torgslaget arbeidet han også i Vestopland. Tidlig ble han medlem av den halvfascistiske organisasjonen Leidangen og i den frivillige Arbeidstjenesten. I dette miljøet fikk han kontakt med ungdom tilknyttet minipartiet Norges Nasjonalsosialistiske Arbeiderparti (NNSAP). Medlemmene her var oftest studenter og gymnasiaster som betraktet Quisling og NS som boregerlige. I stedet beundret man det tyske DNSAP. Her var man på linje med Hjort og Ragnarok-kretsen.

Partiet NNSAP fikk 2-3000 medlemmer. Et av de stedene det ble sterkt var Gjøvik. Partiet ble oppløst etter at den tyske okkupasjonen var et faktum våren 1940. NNSAPs siste formann på landsbasis var nettopp Jacob Røken Ødegaard. Som tysk agent ble han sendt som spion til Stockholm under dekke av å være NTB-journalist. Her ble han arrestert og dømt til 5 måneders straffearbeid. I 1949 fikk han en dom på 8 års tvangsarbeid i Norge.

Jeg forteller detaljert om Jacob Røken Ødegaard i ei bok som kom ut nå i år med tittelen Varulven og andre agenthistorier (Spartacus Forlag). Noen av dere eldre husker ham kanskje etter krigen? Røken Ødegaard ble en kjent og kjær showmann fra Toten som pianist, visesanger og konferansier på mange martnaer rundt om i Oppland og Hedmark. En tid hadde han også sitt eget tivoli. Han døde i 1993.

(Pryser la til muntlig at en av de skadde politibetjentene døde som følge av skadene. Dødsfallet skjedde flere måneder etter torgslaget og er derfor ikke koblet direkte til hendelsene den 21. mai.)

Streik for tariffavtale – Bekken og Strøm AS 2010/2011.

Vi ser to streikevakter rett utenfor fabrikkporten, januar 2011. Det er bikkjekaldt og skal streikevaktene klare å holde ut i kulda så må de ha både varmebod og bålpanne. Men de holder ut, solidariteten er sterk i fagbevegelsen, kulda takles.

Streik

Den 25.november 2010 gikk 19 LO-organiserte ved yrkesklær-bedriften Bekken og Strøm AS til strek for kravet om en lokal tariffavtale. De hadde lenge krevd tariffavtale da lønnsnivået og andre forhold ved bedriften var av en slik art at de ansatte hadde samlet seg om et slikt krav. Bedriftsledelsen avviste kravet og en lovlig streik var et faktum.

De streikende fikk raskt støtte fra den lokale fagbevegelsen. LO i Gjøvik, Land, Toten og Etnedal (LOGLTE) forstod tidlig at en streik ved denne bedriften krevde aktiv solidaritet. Denne forståelsen var blitt klar etter at en annen lokal streik om tariffavtale hadde gått på et nederlag.

Streikenederlag på Jevnaker

Ved maskinentreprenørbedriften Pettersen & Sønn AS pågikk det en streik for lokal tariffavtale i perioden 12.april til 17.juni 2010. De streikende slet lenge alene, men etter hvert ble det fattet et støtteopprop som alle avdelinger i Fellesforbundet i Oppland skrev under på. Hovedkravet her var at LO måtte ta ut så mange som mulig i politisk sympatistreik med de streikende på Jevnaker. Dette ble sendt til Fellesforbundet og LO der det skulle drøftes i representantskapet i LO noen uker etterpå. Slik gikk det ikke. Roar Flåthen holdt en innledning/orientering om den politiske og faglige situasjonen uten å informere om at streiken var i ferd med å mislykkes. Nestleder i Arbeidsmannsforbundet lokalt, Kjell Borglund, og leder i LO GLTE Størk Hansen ba om ordet for å orientere om hva som var i ferd med å skje. Ingen av dem fikk ta ordet. De ble rett og slett nektet å opplyse LOs rep.skap, det høyeste organet i LO mellom kongressperiodene, om hva som var i ferd med å skje. I stedet skulle alle representantene diskutere beretningen fra året før og dele ut en kulturpris. Det ble dermed ingen diskusjon om det som var og er livsviktig for LO – retten til å organisere seg. Dermed uteble den konkrete solidariteten de streikende på Jevnaker trengte i en presset situasjon med en arbeidsgiver som ikke ga etter på noe. Like etter representantskapsmøtet i LO ble streiken avsluttet uten å oppnå tariffavtale.

Konflikten bygger seg opp

LO GLTE var kjent med kravet om tariffavtale ved Bekken og Strøm, det var fremmet allerede i 2008. I juni 2010 tok ansatte igjen kontakt, 30 ansatte hadde da undertegnet et skriv der de forpliktet seg til å stå sammen om organisering og krav om tariffavtale. Det hadde vært utprøvd før og nedkjempet med grove trusler fra eierne i 2008. Mange vegret seg, som følge av disse erfaringene, men forbitrelsen over å være prisgitt arbeidsgiverens eneveldige makt var nå blitt så stor at 32 arbeidere organiserte seg i Fellesforbundet og Handel og Kontor. De lovte hverandre å stå sammen til de fikk tariffavtale. Men slik gikk det ikke.

Forbundene sentralt kjørte prosess for opprettelse av tariffavtale slik det skal gjøres etter regelverket. Disse forhandlingene førte ikke fram. Parallelt med disse forhandlingene gikk arbeidsgiver hardt ut mot de ansatte som var organisert. I slike tilfeller er tiden på arbeidsgiver sin side. Alle fristene som er innlagt i lovverket er til arbeidsgivers fordel. De har alle muligheter til å presse folk ut. En for en ble de ansatte kontaktet av arbeidsgiver og lagt under press. Noen fikk tilbud om store lønnstillegg hvis de melder seg ut, andre blir skreket til og truet med å miste jobben. Hva skal fagbevegelsen stille opp med for å takle dette? Det eneste som er mulig er å stå sammen mot presset, men det er vanskelig når man står overfor arbeidsgiver en og en. Presset fra arbeidsgiver lyktes og hele 13 meldte seg ut igjen. Men 19 holdt hva de hadde lovet hverandre og med berettiget håp om støtte fra lokal fagbevegelse var streiken et faktum den 25.november. Her er mediaoppslaget på nettsida til NRK Hedmark og Oppland: http://www.nrk.no/ho/streik-i-bekken-og-strom-1.7398128

Streiken organiseres

Først og fremst er det de streikende sjøl og deres respektive forbund som skal håndtere en streik for tariffavtale. De som går ut i streik er forberedt på hva de skal gjøre. Det organiseres streikevakt utenfor bedriftsporten, i arbeidstida, det å streike betyr frammøte ved arbeidsplassen som om du skal på jobb. Det er bitende kaldt, det blir tøffe streikevakter. En varmebu med toalett leies inn, ei bålpanne kommer på plass.

Det er her bildet på Arbeidermonumentet er fra. De streikende er godt kledd, men må allikevel varme seg på bålet, midtvinters og i januar-kulda er det greit å få litt varme i kroppen innimellom.

De streikende snakker med besøkende og kunder, leverandører og sjåfører. Alle får informasjon om streiken og oppfordring om boikott. Dette er en lovlig konflikt, de streikende utøver en lovlig aktivitet utenfor porten. Sympatien for de streikende brer seg. Ettersom bedriften ligger ved en sentral og godt trafikkert vei i Gjøvik, kan ikke folk unngå å få med seg streiken selv om de ikke skulle lese om den i lokalavisa. På byen snakker folk om «streikera på Bekken & Strøm». Mange reagerer på at kravet om tariffavtale er avvist, bedriften er solid og eiernes store formue er godt kjent i lokalsamfunnet.

Streikevaktene organiseres på skift med ei økt ute og ei økt inne i boden. De streikende får mange hilsener fra forbipasserende, det er god stemning, dette kan bli langvarig. Formelt er de to gjeldende forbundene med. Men man er helt avhengig av at de står for et godt trykk lokalt. Tradisjonelt er

forbundene sentralt lite orientert mot hele bredden i den lokale fagbevegelsen i en slik streikesituasjon. På bakgrunn av at de streikende sjøl har vært åpne, så får de nå uvurderlig støtte. «Folk er med oss, det er helt tydelig», uttaler streikeleder Johnny Martinsen (FF) til lokaavisa. http://www.oa.no/nyheter/gjovik_toten/article5396363.ece

Streikestøtte

Kravet om lokale tariffavtaler er helt grunnleggende for hele fagbevegelsen, så må det omfattende solidaritet til. Det er nettopp dette som er lærdommen fra den mislykkede streiken ved Petterson & Sønn AS i Jevnaker.

Gjøvik er en gammel industriby med sterke fagforeningstradisjoner. Her er det lange tradisjoner for både kamp og solidaritet. Det er fortsatt mange fagorganiserte i for eksempel Fellesforbundet til tross for at mange industriarbeidsplasser er nedlagt de siste 10-årene. Men også innenfor offentlig sektor står fagbevegelsen sterkt og Handel og Kontor er på frammarsj også her. Det er også et viktig poeng med den lokale solidariteten at LO GLTE har vært veldig utadrettet i sitt arbeid og har god kontakt med for eksempel både Utdanningsforbundet og Norsk Sykepleierforbund.

Fra første stund skal de streikende merke den støtten de trenger. Det organiseres støttemarkeringer, faneborger, stadig er det besøk fra andre hos de streikende. Et viktig bidrag kommer fra LO sine distriktssekretærer i både Hedmark og Oppland. Vi vil fremheve distriktssekretærene i LO i Oppland og Hedmark. Flott solidaritets arbeid fra dem begge. Blant annet ble det denne gangen krevd klare standpunkt fra samarbeidskomiteene i begge fylker. I Oppland ble det vedtatt at i alle kommuner hvor AP hadde makt skulle man ta i bruk alle midler for å unngå avtaler om kjøp av varer eller tjenester av bedrifter som nektet sine ansatte tariffavtaler.

Boikott

Ved lovlig tariffkonflikt kan man organisere boikott. Hvorfor skal man støtte en bedrift som tråkker på sine ansatte ved ikke å inngå tariffavtale? Handelen, enten det er salg eller kjøp, med en slik bedrift kan lovlig rammes. Boikott av bedriften ble derfor reist som en parole. Det er nettopp dette skjer i oppfordringen fra Samarbeidskomiteene i Oppland og Hedmark.

Mobiliseringen og oppfordringer til tillitsvalgte i offentlig og privat sektor om å velge sine leverandører med omhu startet umiddelbart. Med erfaringen vi hadde fra Jevnaker ble dette ansett som overordna. I Jevnakersaken sviktet den politiske støtten man kunne hatt i offentlig sektor som vesentlig oppdragsgiver for maskinentreprenøren.

Varslene om boikottaksjon førte til et mottrekk fra arbeidsgiver. Bekken & Strøm AS stevnet LO for Tingretten med henvisning til at de varslede boikottaksjonene er ulovlige. Ledelsen i Fellesforbundet utsatte dermed varslede sympatiaksjoner. Bedriften hevdet også at aksjonene ville true 100 arbeidsplasser. Men leder i Fellesforbundet, Arve Bakke, var imidlertid klar på at det er bedriftens ledelse som truer eksistensen av bedriften ved ikke å inngå tariffavtale. Selvfølgelig – det er der ansvaret er rett plassert.

Etiske regler?

Det er vanlig innen næringslivet og i offentlig sektor i dag og vedta etiske retningslinjer som bedriften skal følge. Når det oppstår en streik vil man se om disse retningslinjene er ment som festtale eller om de virkelig skal etterfølges.

Arbeidet med å opplyse om forholdene på bedriften og at de motsatte seg å undertegne tariffavtale ble startet lenge før streiken var et faktum. Mange reagerte på dette faktumet. Bedrifter med etiske regler begynte å reagere på at de ikke hadde tariffavtale og sa opp avtalene om kjøp av arbeidsklær.

Her vil vi framheve de tillitsvalgte i Veidekke. De tok dette opp med bedriften når de arbeidet med reforhandlinger med en ny tre års avtale, verdt 67 millioner kroner. Det førte til at ny avtale ikke ble undertegnet. Mange lokale bedrifter fulgte opp og gjorde det samme, Veidekke sin avgjørelse ble en avgjørende faktor for økt boikott – og dette skapte problemer for bedriften.

Offentlig sektor baktunge

De som skuffet her var det offentlige. Her har vi alle en jobb å gjøre i å få politikerne til å ta denne problematikken langt alvorligere. Noen hadde kunnskap om ILO 94 og mente at så lenge de forholdt seg til den så var alt i skjønneste orden, mer kunne de ikke gjøre. De misforstod fullstendig. Vi viste til arbeidsgivers angrep på organisasjonsfriheten og organisasjonsretten iht ILO 87 og 98.

Det er fullt mulig å legge disse inn i kontraktsvilkårene for offentlige anskaffelser, mange har det allerede. Vi har aldri hevdet at tariffavtale skal være på plass for at det offentlige skal inngå avtaler. Vår påstand var/er at når arbeidsgiver driver utstrakt forfølgelse av organiserte arbeidere, motarbeider deres forsøk på å få til kollektive forhandlinger og arbeidernes forsøk på å danne fagforeninger, så skal ILO 87 og 98 tre i kraft. Den gjelder vel ikke bare for arbeidsgivere i utlandet?

Arbeidsgivere forsvarer seg

Samfunnsdebatten om arbeidslivet i Norge preges mye av hyllest av den norske modellen (eventuelt den nordiske modellen) – treparts-samarbeid mellom LO, NHO og Staten for ordnede forhold i arbeidslivet. Der ligger Hovedavtalen og Arbeidsmiljøloven som grunnpilarer. LO organiserer arbeiderne, NHO organiserer arbeidsgiverne og Staten bidrar med lønnsnemnd hvis tarifforhandlingene ikke kommer i mål. Dette slutter «alle» opp om.

Det er ikke riktig at det blant arbeidsgiverne er full oppslutning om organiserte arbeidere. Det er et stort mindretall som utgjør en stor understrøm av fagforeningsmotstandere, som etter hvert kommer opp til overflaten og ble synlig. Bedriften fikk en del støtte fra andre arbeidsgiverne, åpent eller skjult, og ikke minst fikk de støtte fra borgerlig side i politikken som effektivt bidro til å hindre at det offentlige sluttet seg til boikotten.

Det ble også fremmet anonym kritikk av ordfører Bjørn Iddberg (AP). Oppland Arbeiderblad kunne melde ordføreren har fått kritikk med til dels ufine ordelag for hans støtte til tariffavtale. Brevskriveren hevder at flere bedriftsledere står bak kritikken og de truet med å flytte virksomhetene sine ut av Gjøvik. Dette var et utrolig gufs fra reaksjonære arbeidsgivere og streikebevegelsens svar var å trappe opp streikestøtten og avvise slike skremsler!

Streiken ved Bekken & Strøm viste at de gamle klasseskillene fortsatt eksisterer, solidariteten mellom arbeidsgiverne er der fortsatt og i det politiske livet følger de borgerlige partiene opp tradisjonen med å være fagforeningsfiendtlige. Når arbeidslivet er konfliktløst så tildekkes disse gamle forholdene, når konfliktene oppstår avdekkes de på ny.

Streiken lyktes

Ettersom Bekken & Strøm AS stevnet fagbevegelsen inn for Tingretten, ville en dom der ha stor betydning for streiken videre. Bekken og Strøm led nederlag på alle punkter i retten i sitt forsøk på å bruke rettssystemet til å stanse de planlagte sympatiaksjonene og boikottaksjonene! De ble også dømt til å betale LO og forbundene til sammen vel kr 300 000 i saksomkostninger. I kjølvannet av dommen erkjente bedriften at de måtte skrive under på en tariffavtale.

Arbeidsgiver ga med dette opp sin formelle motstand mot å opprette tariffavtale. Motstanden ble for tøff. Men i virkeligheten fortsatte arbeidsgiver sin trakassering av de organiserte så støttearbeidet måtte fortsette, på et annet nivå riktignok. Streiken ved Bekken & Strøm AS var dermed vellykket.

Streiken lyktes på grunn av mange forhold. Først og fremst fordi de streikende stod sammen, ingen brøt ut av felleskapet, alle jobbet hardt for å vinne. Dernest lyktes man fordi støttearbeidet var omfattende. Dette var erfaringen fra Jevnaker, dette var fagbevegelsen bevisst på ikke skulle skje igjen. Hadde vi ikke hatt disse forberedelsene kunne det gått galt.

En viktig erfaring er at når forbundene sentralt forbereder seg på streik, så har de i forkant ingen kontakt med den lokale fagbevegelsen for å legge opp taktikken. Mye må planlegges og organiseres. Presset må ligge der fra dag en - uavhengig av formelle prosedyrer. Derfor er det viktig at de avdelingene som har ansvaret for å drive streiken involverer alle alliansepartnere som er aktuelle, alle må mobiliseres for å nå målet om opprettelse av tariffavtale.

Solidariteten fra fagbevegelsen utenfor distriktet var formidabel og gjorde streiken kjent land og strand rundt. En mengde støtteresolusjoner kom inn til de streikende og ikke minst streikestøtten i form av tusenvis på tusenvis av kroner var viktig for å vinne. Det ble organiserte store støttemarkeringer med busslaster av fagforeningsaktivister fra Oslo, Trondheim, Hedmark og andre steder.

Kampen om opinionen ble tidlig pekt ut som meget viktig fra vår side. Bedriftens påstander ble knust en etter en. Det var en del totalt useriøse anonyme innlegg fra folk som overhodet ikke hadde noen kunnskaper om slike konflikter, men det skal ikke underslås at kunnskapene om tariffavtalenes betydning for det allmenne velferdsnivået er på et lavere nivå enn det vi var klar over. At vi tok debattene og var i media var en klar strategi fra vår side fra dag en. Å overlate denne arenaen til mobben hadde vært en dødlinje.

Når forbundene tok skrittet helt ut og gikk til streik/boikott for retten til tariffavtale, akselererte trykket mot eierne av bedriften. Transportarbeidernes klare signaler om at hvis streiken/boikotten ble dømt ulovlig, så ville det bli full streik i hele sektoren har gjort et klart inntrykk av at fagbevegelsen står opp for sine.

Streiken fikk en egen støttegruppe på Facebook. Den 28.januar 2011 kom denne meldingen:

De streikende hilser alle støttespillere

Vi streikende ved Bekken & Strøm vil få takke for all den gode støtte vi har fått under vår arbeidskamp for tariffavtale. Både fra enkeltmedlemmer i fagbevegelsen, avdelinger og klubber rundt om i hele landet. Nå har vi seiret, men vi hadde ikke klart å gjennomføre denne kampen uten deres støtte. En spesiell takk til Norsk Transportarbeiderforbund. Sammen er vi sterke.

                                                                                                                                                                                                                          Hilsen Johnny, Christer André og Anne

Etter streiken

Vi har vunnet kampen om tariffavtalen, den er undertegnet. Men har bedriften gitt opp sin prinsipielle motstand mot fagbevegelsen? Nå skal tariffavtalen og arbeidsmiljøloven gis innhold. Bedriftsutvalg, forhandlingsutvalg, tillitsmannsutvalg osv skal på plass. Arbeidsmiljølovens bestemmelser om forbud mot psykisk terror må overholdes. Omplasseringer av de streikende fra sine opprinnelige jobber til arbeid av en helt annen karakter skal det forhandles om.

Vi vil også advare mot å tro at denne seieren har satt en slutt for denne type kamper i tida framover. Det er en kjensgjerning at mange bedrifter bruker samme metoder som bedriften Bekken & Strøm AS. Vårt problem er hvordan vi kan hjelpe de som vil organisere seg i denne type bedrifter hvor den psykiske terroren er det fremste våpenet mot organiserte arbeidere.

I ettertid viste det seg at bedriften definitivt ikke var friskmeldt. Bedriftsledelsen var på hevntokt, spesielt en del av de som tidligere var fagorganiserte var virkelig ille ute. De fleste stod imot, men tre av de organiserte måtte forlate bedriften pga den psykiske terroren. LO GLTE forsto tidlig at de ansatte ikke kunne overlates til seg selv. Etter en stund ble det lagd en samtalegruppe for å få snakket ut alle frustrasjoner og angst. Her har forbundene og foreningen sviktet aldeles katastrofalt. De ble nok en gang overlatt til seg selv. Ingen av de så hva slags potensielle psykopatiske tiltak som kunne bli iverksatt av eierne.

Arbeidet i denne gruppa har gått meget bra. Etter hvert som man fikk snakket ut om personlige problemer, ble samtalene mer og mer dreid inn mot hvordan man kan stå imot slikt psykisk press. Dermed endte det opp med en bekymringsmelding til Arbeidstilsynet. Denne ble fulgt opp umiddelbart og 6 til 7 inspektører jobbet to dager på bedriften. Arbeidstilsynets rapport er en knusende dom over Sven Strøm og hans bedrift. Sven Strøm la seg fullstendig flat. La oss håpe at dette kan være starten på en prosess som ender opp i en bedrift som behandler arbeidsfolket sitt på en anstendig måte.

Kilder og bakgrunnsstoff

Hvis du vil lese mer om denne streiken så finnes det mange artikler og oppslag på internett. Søk på «Bekken og Strøm» på www.oa.no.

Fellesforbundets nettsider og Fri Fagbevegelse har også noe stoff liggende.

Generelt søk på «streik for tariffavtale» kan også gi treff. Se også denne videoen fra en av støttemarkeringene: http://vimeo.com/18779233

Erika Olivia Berntsen

BILDE: Født i Søndre Land i 1894, døde på Gjøvik i 1964. Hun begynte sitt arbeidsliv på Mustad. Politisk engasjement først i Norges Kommunistiske Parti, senere mange år i Gjøvik Arbeiderparti. Hun var medlem i Gjøvik bystyre i 2 perioder. Mangeårig medlem av skolestyret, arbeidstilsynet, barnevernnemda, helserådet og mange andre komiteer. Erika Berntsen har en vei oppkalt etter seg i Fredeng-området i søndre bydel. Hun sterk kvinne vi fant det naturlig å hedre på Arbeidermonumentet.

Erika – bud og hverdagshelt.

Om ingen andre våget å si akkurat som det var, var det én som turde. Om noen kom til å glemme en på livets skyggeside, en venneløs fattig sjel, var det én som husket; Erika Berntsen. Hun er neppe den mest feirede lokalpolitiker i distriktet, men absolutt en av de mest markante. Modig og kompromissløst sto hun alltid opp for de svakeste. Noen ganger hedres folk med synlige utmerkelser for nyttig innsats – heder folk som Erika aldri fikk. Det er vanskelig å finne rimeligheten i det. Likevel; hun står som en rank representant for dem verden har få av; de usvikelige, uselviske som ikke fikk berømmelsen, men som i hvert fall fortjener æren.

I historiebøkene er det som tar plassen, ikke bare i Oppland Arbeiderblads historiebok. Menn var på møtene, menn tok beslutningene og menn gjorde nedtegnelsene som ettertiden har å forholde seg til. Men kvinnene var der, og selv om det ikke står i protokollen, kunne arbeiderkvinnene ofre forsakelser gjennom dette hundreåret fylt bindsterke verk. Også de bar arbeiderklassen fram. De fleste av dem gjorde det i det stille, så stille at tidens slør visker bort både navn og ansikt. De overlot i stor grad arbeidet på den offentlige arena til sine menn.

Erikas spor viskes vanskeligere ut. Hun så muligheten til å marsjere inn på mennenes arena. Hun turde og hun ville. Og hun lot seg sannelig ikke skremme av å være alene kvinne i manneflokken. Hun stilte opp, og hun deltok, på menns vis – og hun ble hørt. Noen økenavn måtte hun bære. «Erika Blodøks» ble hun kalt – fordi hun var så hard og stridbar. Det brydde hun seg mindre om, bare hunn fikk mennene med seg på de beslutninger hun ville. Og det fikk hun ofte, fordi hun avtvang respekt fra enhver. Dessuten var hun ikke stridsglad, men uredd. Ikke hard, men varmhjertet – omsorgsfull, og med optimistisk syn på livet. Robust var hun, og standhaftig. Ikke på egne vegne, men når hun forsvarte interessene til dem som livet ikke hadde fart penest fram mot.

Erika Berntsen ble født på Holmen i Søndre Land den 2.desember 1894, kom til Gjøvik som 16-åring, og tok arbeid på Mustad-fabrikken. I 1913 kom hun til arbeiderbevegelsen, gjennom Gjøvik Sosialistiske Ungdomslag, som hun står som en av stifterne av. Da Arbeiderpartiets kvinnegruppe ble startet i 1921, ble hun valgt til nestformann. Senere ble hun formann, et verv hun skjøttet med glødende interesse i mange, mange år. Hun var ei jente som hadde følt fattigdommen på kroppen. Hun visste hva arbeidsløshet betydde av sorg og smerte. Dette bar hun med seg da hun kom til Gjøvik. Hun giftet seg som 20-åring. Gjennom sitt store engasjement ble hun betrodd mange slags oppgaver, og stormet den ene mannsbastionen etter den andre. Hun fikk sete i kommunestyret, skolestyret og tok plass i styret i Vestoppland Arbeiderparti. Hun var en kvinne som viste vei, som gikk opp løypa for de mange andre samfunnsengasjerte kvinner som fulgte etter. I tillegg var hun en strålende representant for en stor gruppe pliktoppfyllende kvinner – og menn, som bokstavelig talt brakte Oppland Arbeiderblad opp og fra – avisbudene. Erika sørget for at budene ble organisert, i Skog og Land, for der arbeidet bladstyreformannen Martin Haugen. Og hun sørget for at avisbudene slapp å betale skatt. Skattefrihet på avisbudlønninger var ingen sak for fjerne skattevesen; det var i orden med ordfører Niels Ødegaards velsignelse. Han skjønte at folk som jobbet på den tida av døgnet ikke kunne betale skatt av de få kronene de tjente. Sjøl var hun blant de mange pliktoppfyllende morgenvandrere som aldri sviktet. Opp ved firetida, hente avisbunken til klokka fem, gå ruta seks dager i uka, så vidt hjemom, av gårde for vasking – på Parkkaféen og Vinmonopolets utsalg. Så var det husmoroppgavene, mat og klær, mann og barn – og politikk på kveldstid. Og var det noen som strakk ut ei hand, med bønn om hjelp, så hadde Erika enda litt tid og krefter til overs. Erika Berntsen døde nær 70 år gammel, 21. oktober 1964. Hun er verd å minnes ennå.

Teksten er hentet fra og velvillig utlånt av:

Terje Paulsberg: «Ingens herre – ingens trell». Oppland Arbeiderblad 75 år i distriktets tjeneste, 1924 – 1999, bind 2.

Ole Knapp

BILDE: Født i Gjøvik i november 1931. Det er først og fremst det faktum at han innehadde et sentralt verv i fagbevegelsen – nemlig som nestleder i LO i årene 1987 til 1991 – som har ført til en plass i vårt bildegalleri. Ingen andre med bakgrunn i fagbevegelsen i Gjøvik har nådd så langt og fått et så sentralt tillittverv. Ole Knapp var en arbeidsom og lojal fagforeningskamerat vi fant det naturlig å hedre på Arbeidermonumentet. I dag er han pensjonist og bor fortsatt i huset sitt på Tongjordet.

Ole – mekaniker, politiker og fagforeningsmann

Personalia

Født 08.11.1931 i Gjøvik, sønn av vaktmann Johannes Knapp (1903-1986) og hjemmeværende Lilly (1909-1994). Ole har ei datter, Marianne, og barnebarn.

Ole gjennomførte grunnskolen i årene 1938 – 1945, realskole i 1945-46, gikk deretter over til mekanikerlinjen på yrkesskolen. Han fikk kontrakt som lærling ved Hunton Bruk AS, og gikk i læra i 4 år før han fikk fagbrev som mekaniker i 1952. På Hunton ble han engasjert i fagforeningsarbeidet og fikk raskt tillitsverv. Engasjementet førte til mange verv både i fagbevegelsen og i Arbeiderpartiet.

Tillitsverv i fagbevegelsen

        · Reisesekretær Norsk Bygningsarbeiderforbund 1965-1966

        · Distriktssekretær LO, Oppland 1968-1977

        · Sekretær i LO 1977-1987 og nestleder 1987-1991

        · Leder LOs oljekartell, medieutvalg og OL-komité 1979-1990

        · Leder Faglig-politisk utvalg 1980-1990

        · Medlem Samarbeidskomiteen LO/DNA 1980-1990

        · Medlem Styret for Folkeferie ferie- og fritidsorganisasjon 1983-1990

        · Varamedlem Folkets Hus Landsforbund 1984-1985

        · Medlem LOs fondsstyre 1984-1985

        · Leder AOFs forretningsutvalg og ressursutvalg 1984-1990

Tillitsverv i Arbeiderpartiet

        · Formann Gjøvik Arebiderparti 1963-1967

        · Medlem Arbeiderpartiets EF-utvalg 1970-1973

        · Nestformann Oppland Arbeiderparti 1972-1977

        · Medlem DNAs sentralstyre 1980-1990

Verv

        Kommunalpolitisk aktivitet

        · Medlem Gjøvik formannskap 1967-1971, 1971-1975

        Fylkespolitisk aktivitet

        · Medlem fylkesting, Oppland 1971-1975

        Offentlige verv

        · Medlem Styret i Oljedirektoratet 1979-1987

        · Medlem Rikslønnsnemnda 1980-1986, nestleder 1987-1991

        · Medlem Styret for Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk 1980-1985

        · Medlem Styret i Den norske stats oljeselskap a.s 1987-1990

        · Domsmann Arbeidsretten 1992-1998

        · Medlem Referansegruppen i tilknytning til arbeidet med frikommuner

        Andre administrative verv

        · Medlem Styret i Aktuelt perspektiv 1980-1990

        · Medlem Styret for Offshore Northern Sea Foundation 1982-1990

        · Nestleder Styret for Arbeiderbladet 1984-1990

        · Medlem Styret for Folkeferie Holding 1985-1990

        · Medlem Styret for Helsfyrbygg A/S 1985-1990

        · Formann Styret for Dovrefjell Hotell 1988-1990

        · Formann Styret i Sørmarka studie- og konferansesenter 1988-1990

        · Leder Bedriftsforsamlingen i Norsk Arbeiderpresse A/S 1990-1991

        · Medlem Lillehammer olympiske organisasjonskomité (LOOC) 1993-1995

Stortingsperioder

Vararepresentant nr 3 for Oppland, 1965 - 1969, Arbeiderpartiet.

Medlemskap i regjering

Statsråd, Næringsdepartementet, 03.11.1990 - 04.09.1992

Kilde https://www.stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representantfordeling/Representant/?perid=OLKN